fredag 31. oktober 2008

Strøtanker om musikk og politikk

Hölderlinresepsjonen har i to bølger vært politisk motivert: nazifiseringen før og under annen verdenskrig og den marxistiske lesningen rundt 1968 (foregrepet av Lukacs). Det er interessant å spørre seg om musikken har spilt noen aktiv rolle i disse eller andre politiske lesninger av Hölderlin. Det synes tvilsomt, og da er spørsmålet: hvorfor ikke? Svaret ligger antakeligvis i musikkens form for meningsskaping. Meningen vi tillegger musikk (uaktet spørsmålet om meningen er essensiell eller kulturelt innlært) er alltid vag og åpen. Musikkens estetiske former, som kan tenkes nærmest fysisk/matematisk med begreper som kumulasjon, potensering, åpning og lukking, stimulerer vår dragning mot å finne emosjonell og språklig mening. Men denne meningsskapingen – assosieringen vi mer eller mindre automatisk og ubevisst bedriver under musikklyttingen – har en ubestemt, utskiftelig og subjektiv karakter. Påstander festes dårlig til musikk. Derfor er det vanskelig å oppfatte musikalske lesninger (tonesettinger eller musikalske akkompagmenter) av en tekst som uttrykk for bestemte politiske teorier.
Imidlertid kan man tenke seg at vag politisk kritikk kan uttrykkes gjennom musikalske sjabloner. Marsjtakt assosieres for eksempel lett med militarisme (særlig fascistisk) og valsetakt med uansvarlighet. Filmmusikken som fag er basert på slik bruk av innarbeidede musikalske assosiasjoner, og i kritiske politiske dokumentarer er det ikke uvanlig å bruke de nevnte marsj- eller valseklisjeene for å uttrykke skepsis overfor de portretterte politikerne. I disse tilfellene kritiserer imidlertid musikken et uttrykk som ikke er kunstnerisk, men politisk. Musikkens evne til å gi en politisk kritikk av et kunstnerisk uttrykk synes mer begrenset. Et eksempel opplever jeg imidlertid i åpningen av Hans Zenders fascinerende ”komponerte interpretasjon” av Schuberts kjente sangsyklus Winterreise. Zender utskiller den jevne, vandrende takten i åpningssangen Gute Nacht som et isolert musikalsk element før sangen starter. Jeg hører marsjtakt - marsjerende støvler - og den mekaniske assosiasjonsprosessen i retning fascisme er i gang. Når solisten mot slutten av sangen i noen få linjer resiterer ropende i ”Brecht-stil”, for raskt å returnere til den polerte og velkjente tenoren, understrekes den uhyggelige konnotasjonen (på tross av Brechts politiske ståsted!). Jeg får, ved hjelp av min kodefortrolighet overfor musikalske klisjeer, en følelse av at det ligger noe skummelt og menneskefiendtlig og ulmer under overflaten hos Schubert.
Men denne typen musikalsk-retoriske koblinger (som vel å merke ikke er Zenders mål med gjennomkomponeringen av Winterreise) kan vanskelig forstås som artikulerte uttrykk for konkrete politiske ståsteder. Marsjtakt og truende rop kan like gjerne oppfattes som hentydninger til totalitær kommunisme som til fascisme. Valsen kan like gjerne uttrykke arbeiderklassens frigjorte samrøre som borgerskapets dekadent uansvarlige forlystelse. Vil man være politisk tydelig, får man nesten sitere Internasjonalen i musikken. Men det kan vel neppe forstås som annet enn ironi? Den fremragende Brecht-komponisten Hanns Eisler forsøkte å bruke Hölderlin kommunistisk i sin sangsyklus Hollywood Liederbuch, skrevet i eksil under annen verdenskrig. For å tydeliggjøre sin intensjon, skrev han om store deler av Hölderlins tekst. Musikken skiller seg imidlertid ikke stort fra den ekspresjonistiske stilen han delte med mange av sine samtidige, og den politiske meningen springer en ikke i ørene. Som DDR-komponist etter krigen slo Eisler inn på arbeidersang-genren, og forsøkte dermed å uttrykke det politiske budskapet gjennom en bevisst ”folkelig” musikalsk stil. De kommunistiske tekstene var lette å oppfatte i de enkle, lirekasseaktige melodiene. Men det er ikke dette Eisler vil huskes for. Den politiske tydeligheten ble kjøpt med det kunstneriske prosjektet som pris.
Disse usystematiske tankene om musikk og politikk kan kanskje antyde hvorfor de markante politiske lesningene av Hölderlin, i fascistiske og kommunistiske ekstremer, ikke synes å ha noe tydelig motstykke i den musikalske resepsjonen av dikteren. Andre lesningstradisjoner, som vektlegger diktenes eksistensfilosofiske ”innhold” eller deres paradoksalt systematisk-fragmentariske ”form”, har derimot fått rike innspill fra Hölderlinmusikken. Med dikterens ord fra hymnen „Der Ister“: Vieles wäre zu sagen davon.

fredag 17. oktober 2008

Se han snakker

I dag presenterte jeg avhandlingsprosjektet mitt for PhD-kurset - et prosjekt som avviker såpass mye fra det jeg startet med at jeg ikke hadde så mye ferdig tekst. Dermed måtte jeg fortelle i stedet for å lese opp, og det er jo skummelt. Men det var fint, jeg er glad for å ha fått artikulert det muntlig, og for å ha fått så mange oppmuntrende og konstruktive tilbakemeldinger. Særlig er jeg takknemlig for den gjennomtenkte og innsiktsfulle opposisjonen til Hedda Høgåsen-Hallesby.

fredag 26. september 2008

Publikasjon!


Nå er Norsk Litterær Årbok 2008 kommet på Samlaget. Jeg bidrar med en liten lesning av tre av Geirr Tveitts Olav H. Hauge-sanger, så naturlig nok ble jeg mer begeistret for denne utgivelsen enn den jevne mann i gata.

onsdag 17. september 2008

Hölderlinklokken

Hölderlin: nå som klokke. Vel å merke med "human" tidsfølelse. Fremstillingen av Hölderlin i Tübingen-tårnet som et impulsivt skapende geni er tragikomisk når man vet at han, i løpet av de 36 årene han var plassert der som uhelbredelig mentalpasient, stort sett bare skrev vers i bytte for tobakk.

torsdag 21. august 2008

Å sammenligne skyggers og speilbilders vekt

En skisse

Et stadig tilbakevendende spørsmål i forbindelse med sanger basert på dikt, er hvilket forhold det er mellom teksten og musikken. Emnet er fascinerende og har avstedkommet en mengde studier på alle nivåer, men dessverre blir det ofte behandlet uten tilstrekkelig forståelse for kompleksiteten i et hvert møte mellom lyrikk og musikk. Å analysere et dikt eller en komposisjon er hver for seg oppgaver som aldri kan løses fullstendig, fordi det udefinerbare er en sentral side ved kunstens og estetikkens vesen. Å forsøke å bestemme forholdet mellom et dikt og dets tonesetting kan dermed fortone seg som et forsøk på å sammenligne skyggers og speilbilders vekt. Men fascinasjonen over emnet kan overføres til en givende estetisk kritikk hvis det udefinerbare ikke utraderes, og hvis kritikeren er bevisst verkets avhengighet av fortolkning – egen og andres.

Det musikalske verket – som er noe mer enn en forhåndsbestemt kombinasjon av lyder – eksisterer ikke som en objektiv realitet, men er avhengig av å tilegnes av en medskapende lytter, på samme måte som en tekst må realiseres av en medskapende leser. Det noterte musikalske verket har ikke en gang evnen til å tale til lytteren uten å formidles gjennom en fremføring som er avhengig av utøvernes fortolkning.

Det tonesatte diktet innebærer fortolkning i enda større grad enn andre musikalske verk. Komponistens tonesetting kan på et grunnleggende nivå forstås som en musikalsk tolkning av diktet. Utøverne fortolker ikke bare partituret, som i instrumentalmusikken, men også diktet som tekst. Lytteren opplever sangen som en kombinasjon av musikk og tekst, og er i avgjørende grad prisgitt utøvernes tolkning av så vel musikken og diktet hver for seg, som av forholdet dem i mellom. Som Susanne Langer har påpekt, har musikken dessuten en tendens til å ”sluke” teksten når vi lytter til vokalmusikk, et problem som plaget allerede oldtidens Augustin. Lytteren som vil konsentrere seg forholdet mellom tekst og musikk i et tonesatt dikt, har altså vanskelige kår, og må påregne å lese teksten i etterkant, eventuelt med støtte fra oversettelser.

Den "ideelle" lytter – som kritikeren, analytikeren eller musikkhistorikeren har satt seg fore å være – kan defineres som den instans som oppfatter forholdet mellom diktet som dikt på den ene siden og musikken som musikk på den andre siden. Denne komplekse fortolkningen er nødvendigvis i høy grad en etterpåklok konstruksjon. Det er de færreste gitt å oppfatte ørsmå detaljer i en ukjent sunget tekst og i samme øyeblikk holde oversikt over hvordan tonevalg og harmonikk samsvarer med teksten. Teksten må tilegnes som skriftlig dikt og musikken må gjennom flere gjenlyttinger før den ideelle lytter kan si seg fornøyd med sin tilegnelse – og virkeliggjørelse – av verket.

Men det samvittighetsfulle og kompetente studiet den "ideelle" lytteren må iverksette før tonesettingens komplekse sammensetning kan komme til syne, viser med all mulig tydelighet at den ”geniale symbiosen” mellom tekst og musikk i et tonesatt dikt ikke er en umiddelbar egenskap ved verket, men i beste fall resultatet av en avansert og sårbar konstruksjon.