torsdag 19. juni 2008

Ferie?

Etter tre uker med lesing og halvannen uke med skriving ble jeg i går ferdig med den første gjennomskrivingen av mitt nyeste essay. Det er 18 sider langt, og må kokes ned til 8 sider og oversettes til engelsk før det kan presenteres på konferansen i Oslo. Men som nevnt kan den lange versjonen komme godt med i avhandlingen. Jeg har sendt teksten til Wikshåland og tatt meg ferie inntil videre. Dette er den foreløpige avslutningen, som med fordel kan leses sammen med sammendraget som har vært postet tidligere.


Close reading/ close singing
Med begrepet ”close singing” har jeg her villet omtale en side av kunstsangen som ikke fanges inn i bildet av tonesetting som ”lesning”. Cone, Barthes og Poizat har alle svært særegne ideer om musikk, men felles for dem er at de vektlegger lytterens opplevelse av stemmen som en nær, nærmest intim relasjon mellom sanger og lytter. Sangeren formidler noe i denne relasjonen, men ikke først og fremst et verk. Opplevelsen av det vokale som en dramatisk karakter hos Cone, eller som objekt for et regressivt begjær hos Poizat, opplevelsen av språk som klanglig og kroppslig nærvær hos Barthes: dette er perspektiver som peker utover sangen som en kombinasjon av kunstartene lyrikk og musikk. Når stemmen okkuperer en så sentral og selvstendig plass i lytterens bevissthet, fortrenger den diktet. Den mimetiske modellens bilde av sangen som en forsterket resitasjon av diktet mister relevans når lytterens musikalske nytelse – jouissance – lar ordenes betydning drukne i søt glemsel. De anti-mimetiske teoriene til Nietzsche, Langer og Boulez åpner for at musikken utsletter diktet, men ser ikke at musikken som struktur, som verk, også trues av stemmens grep om den nytende lytteren. I Nietzsches forstand kan man kalle i alle fall Barthes’ og Poizats lyttere dionysiske i sitt ”berusede” forhold til sangen som en rekke intense øyeblikk.
Men den fortryllede lytterens perspektiv er selvsagt ikke det eneste mulige. Komponisten har en helt annen tilnærming til både tekst og musikalsk struktur, som innebærer omsorg for tallrike detaljer som kan unngå selv edruelige, apollinske lytteres oppmerksomhet. Den tradisjonelle analytikerens perspektiv er også fjernt fra opplevelsen av sangen som en bedøvende ”sirenesang.” Analytikeren identifiserer seg vanligvis heller med komponisten og hans arbeid med strukturen, og går sjelden inn på musikkens forlokkende effekter uten samtidig å forsøke å avdekke hemmelighetene bak dem. Kritikerens perspektiv ligger nærmest lytterens, men elementet av ansvar hos den offentlige kritikeren forhindrer vanligvis at den nytende glemselen får dominere. Og som Dayan påpekte i forbindelse med Barthes, er det umulig å navngi fenomener som ”stemmens korn” uten å bruke metaforer som glir bort og blir noe annet, en fiksjon, en hallusinasjon. Kanskje kan man i en slik betydning se på de komplekse analysene av forholdet mellom tekst og musikk hos Lawrence Kramer og Richard Kurth som hallusinasjoner, som fantasifulle variasjonsverk over mulighetene for betydning som kan realiseres ved en langvarig polyfon ”nærlesning” av sangens forskjellige manifestasjoner som trykt dikt, partitur og fremført sang.
La det være klart at jeg ikke ønsker å avvise slike nærlesninger som verdiløse, tvert i mot. Som studier i interpretasjon og interdisiplinær estetikk er de inspirerende, og de kan uten tvil bidra til å bygge opp sensibilitet overfor sangen som kompleks kunstform. Det jeg er ute etter å sette fingeren på, er det uavklarte forholdet i disse lesningene mellom sangen som notert dikt og notetekst på den ene side, og som sunget fremføring på den annen side. Når Kramer hevder at diktet ikke blir assimilert av musikken, men bare ”inkorporert”, og dermed beholder sin selvstendighet, og når Kurth skriver om ”gjensidig uavhengighet” mellom tekst og musikk, blir det aldri avklart om dette uavhengighetsforholdet overlever sangen som performativ hendelse. Min kvalifiserte gjetting er at de hallusinerte variasjonsverkene om betydningsnettverkene av ord og toner først kan konstrueres når musikken stilner, og at partituret og diktboken faller i gulvet når den vokale nytelsen inntreffer.

mandag 9. juni 2008

Overproduksjon

I dag har jeg begynt å skrive på mitt nye innlegg, og jeg har skrevet 7 sider hittil. Innlegget skal være på 8 sider. Da er jeg kanskje nesten ferdig? Nei, for jeg har bare så vidt kommet i gang med argumentasjonen. Som vanlig kommer jeg altså til å skrive minst dobbelt så mye som jeg kan bruke. Men i motsetning til overproduksjonen sist gang, vil den uforkortede versjonen av artikkelen komme godt med i avhandlingen. Så jeg overproduserer altså med glede. Ikke kast det, du får nok bruk for det en vakker dag.

lørdag 31. mai 2008

Korn i stemmen? Barthes om FiDi og Panzera


Jeg leste essayet "The grain of the voice" (Stemmens korn) av Roland Barthes i går, og måtte smile av hans oppfatning av vår venn FiDi (barytonen Dietrich Fischer-Dieskau, bildet til venstre). Teksten er skrevet rundt 1970, mens FiDi virkelig var populær. Barthes ser derimot ikke noen grunn til å oppmuntre ham.

Barthes' poeng i teksten er å skille mellom to nivåer i sangkunsten: "pheno-sangen", som kort fortalt er de ordene og de notene som er skrevet, og den "riktige" ekspressive formidlingen av sangens "mening", og "geno-sangen", som er et udefinerbart nærvær, en sanselig, "kroppslig" relasjon mellom sangeren og lytteren. Det siste kjennetegnes ved "stemmens korn", lyden av kroppen som ikke formidler noe annet enn seg selv, og som ikke nødvendigvis er teknisk perfekt og veloverveid. (Dette kommer jeg til å skrive bedre om siden). En kar i vår tid som må sies å ha "korn" i stemmen er vel Tom Waits...

Men tilbake til FiDi: som et eksempel sammenligner Barthes en sanger han virkelig liker, hans egen sanglærer Charles Panzera (bildet til høyre) som var populær i Frankrike i mellomkrigstiden, med FiDi, som var allestedsnærværende da han skrev essayet. Panzera er for Barthes kroneksemplet på "the grain of the voice", mens FiDi ikke har noe av det Barthes liker. Derimot har han alt det han ikke liker:

"From the point of view of the pheno-song, Fischer-Dieskau is assuredly an artist beyond reproach: everything in the (semantic and lyrical) structure is respected and yet nothing seduces, nothing sways us to jouissance. His art is inordinately expressive (the diction is dramatic, the pauses, the checkings and releasings of breath, occur like shudders of passion) and hence never exceeds culture: here it is the soul that accompanies the song, not the body."

Du kan ikke slippe unna FiDi, skriver Barthes (litt paranoid?) og liker du Schubert, men ikke FiDi, har du problemer:

"FD now reigns more or less unchallenged over the recording of vocal music; he has recorded everything. If you like Schubert but not FD, then Schubert is today forbidden you - an example of that positive cencorship (censorship by repletion) which characterizes mass culture though it is never criticized. His art - expressive, dramatic, sentimentally clear, borne by a voice lacking in any 'grain', in signifying weight, fits well into the demands of an average culture."

Barthes skriver så bra at jeg nesten skjemmes over å like gode gamle, FiDi! Men hør forresten på Barthes' stemme, den har sanselighet og "korn" så det holder, skulle gjerne ha hørt ham synge!

torsdag 29. mai 2008

Mine tekster

Dette er det blitt til. Ikke alt er anbefalt lesning. Men det er artig å se tilbake på hvordan tekst/musikk-problematikken har opptatt meg jevnlig siden den svært tvilsomme grunnfagsoppgaven om Bachs koraler fra 1993.


2008
[Under arbeid: "Close reading/Close Singing: Poetry and Music in the Art Song" (Innlegg på Nordic Musicological Congress, 5.-8. august 2008)]

"Systemet og musikken. Om den analytiske resepsjonen av 1950-tallets nye verktyper" (Artikkel antatt i Studia Musicologica Norvegica 2008)

"Metaphor and Analysis in Hoffmann's Beethoven Criticism" (Innlegg på Estetikkprogrammets seminar Kritikk, dømmekraft, intervensjon, vil nettpubliseres på Estetikkprogrammets sider)

"Sangen om den tapte muse. Geirr Tveitts tonesetting av Olav H. Hauges musikkdikt" (Artikkel antatt i Norsk Litterær Årbok 2008)

"Gåtefull enkelhet. Om Tveitts tonesetting av Hauge" (Foredrag på HaugeTveitt-jubileets seminar Lyrikk og musikk frå Hardanger til Europa)

2007
"Fransk eleganse. Betraktninger over Fauré, Ravel og Poulenc" (Programtekst for Den Norske Opera)

2005
"Sentrum og fravær. Om etterkrigsmodernistenes tekstbehandling" (Foredrag på Norsk Komponistforenings seminar Tekst og musikk, nett-publisert på Ballade.no)

2000
Verk og system. Om den analytiske resepsjonen av Pierre Boulez' Structures 1a (Hovedoppgave musikkvitenskap)

1999
"Foranderlig, fastholdt. Tekst og musikk i Rolf Wallin: ...though what made it has gone" (Artikkel i Parergon 9)

1998
"Det uanalyserbare verket" (Semesteroppgave musikkvitenskap hovedfag)

"Forholdet mellom tekst og musikk i Rolf Wallin: ...though what made it has gone" (Semesteroppgave musikkvitenskap hovedfag)

1996
"Allesandro Bariccos Rasende kasteller - et åpent verk?" (Semesteroppgave allm. litteraturvitenskap mellomfag)

"Musikkens verden - et fortidsminne fra 1951" (Essay i Filologen)

1995
"Fartein Valen i lys av europeisk modernisme" (Innledning til Upop-aften om Fartein Valen)

"Typen i Molieres Misantropen" (Semesteroppgave allm. litteraturvitenskap grunnfag)

1994
"Min egen sang - ungdom og musikkskaping" (Semesteroppgave musikkvitenskap storfag)

"Na glas - fjellfolkenes sang i det tidligere Jugoslavia" (Semesteroppgave musikkvitenskap mellomfag)

1993
"Tre av J. S. Bachs harmoniseringer av 'Herzlich tut mich verlangen', sett i lys av de forskjellige salmetekstenes karakter" (Semesteroppgave musikkvitenskap grunnfag)

tirsdag 27. mai 2008

Systemet og musikken

Artikkelen til Studia Musicologica Norvegica er nå sendt til redaktøren i oppusset versjon. Tittelen er forandret til "Systemet og musikken. Om den analytiske resepsjonen av 1950-tallets nye verktyper". Jeg føler meg litt som en skolegutt som håper at læreren blir fornøyd....
Det blir i alle fall deilig å få publisert stoff fra hovedoppgaven, så den blir "forløst" og jeg blir ferdig med den! Her gjengir jeg, tradisjonen tro, konklusjonen:


Min hensikt med denne artikkelen har ikke vært å hevde at komposisjonssystemet er en fullstendig uviktig side ved Boulez’ Structures Ia, eller ved serielle eller tilfeldighetsbaserte verker generelt. Men etter min mening har fokuset på systemet i resepsjonen av 1950-tallets nye verktyper i alt for stor grad gått på bekostning av forståelsen av den klingende musikken. Robert P. Morgan mente at man ikke lenger kunne skille mellom verk og system i disse stykkene, og at en analyse derfor måtte ta utgangspunkt i systemet. Jeg mener derimot at man i stykker som Structures Ia må skille mer radikalt enn ellers mellom verk og system. Mens det tonale systemet kan sies å åpenbare seg i den klassiske musikken, er det serielle komposisjonssystemet skjult og abstrahert i det øyeblikk musikken klinger. Carl Dahlhaus’ påpeking av den prinsipielle forskjellen mellom komponistens prosessorienterte og lytterens produktorienterte perspektiv maner til ettertanke: i hvor stor grad har analysen av modernistisk musikk faktisk vært låst til komponistens perspektiv? Min analyse av Structures Ia har vært et forsøk på å flytte fokus over på det klingende verket og perspektivet over til lytterens side, et forsøk på å yte den «rettferdigheten» som Dahlhaus etterlyser: «To do justice to a work of art, as the composer declines to do, is a matter for the listener.»