Jeg har aldri vært musikkritiker, men kunne godt tenke meg å være det. Jeg hadde gleden av å være med på et trehelgers kurs i musikkjournalistikk ved Institutt for Journalistikk i Fredrikstad i 1998. Denne anmelderøvelsen ble gjort etter en eksklusiv konsert med Aage Kvalbein:
Blikket på smerten
Inspirert Kvalbein i nyanserik Nordheimklage.
Hvordan uttrykker man smerte gjennom musikk? Med skrikende dissonanser eller med messende monotoni? I spastiske utbrudd eller i tunge fraser? Arne Nordheim tangerer alt dette, og de fleste andre musikalske figurer vi forbinder med smerte og fortvilelse, i Clamavi for solo cello fra 1980. Som så mange av Nordheims verker, knytter stykket seg eksplisitt til den tradisjonsrikt tidløse genren klage.
Men Aage Kvalbeins fremførelse på IJ i dag gjorde det tydelig at musikalsk smerte ikke bare dreier seg om stilistiske klisjéer. Det dreier seg også om innlevelse og musikalsk konsentrasjon. Kvalbein behandler enhver tone, enhver frase som en alvorlig meddelelse: med fintfølelse og empati. Han skjelver, lokkene rister, minen er forstenet. Uten at vi mistenker ham for å skjule seg bak en scenisk sørgemaske. Det sceniske foregår i musikken.
Nordheims verk danner et dramatisk forløp som rommer den klassiske tragediens forutbestemte drag mot hysteriet, men som samtidig dveler ved, og mediterer over, elementene. Og Nordheims elementer er enkle klanger, uaktet all musikalsk og utenommusikalsk patos. En sart flageolett gir striden mellom to gravrøsttoner perspektiv. Det klimpres en tander moll, men den vinner ikke gjenklang i det lyse leiets frenetiske retorikk. Abrupte kast mellom mørke og lys.
Nordheim benytter et mangfold av musikalske smerteklisjéer i Clamavi. Men hans suverene formsans gjør klisjéene berikende, heller enn forflatende. Frasene er gamle, men betyr noe nytt. Kanskje ikke smerte, men blikket på smerten?
Kvalbein reiser seg og smiler mildt.
