Gustav Mahlers seng
Gustav Mahler komponerte i en liten hytte i Alpene. Det var sant nok ikke mer enn en tømmerkoie, den rommet knapt nok det lille pianoet hans. En stusslig plankeseng var kilt mellom vestveggen og pianoet, slik at plankene alltid skramlet med når han komponerte, særlig frembrakte et par løse tverrplanker en diabolsk skarrende ralling i de dramatiske partiene. Det sies at Mahler alltid savnet denne effekten under orkesterprøvene; ikke det mest eksotiske rytmeinstrument kunne etter hans mening gi den samme hule fortryllelse til en danse macabre som hyttesengen, som på den annen side var svært ubehagelig å sove på.
*
Gustav Mahler komponerte hele natten i tømmerkoien; de endeløse temaene overlevde flere talglys der de buktet seg gjennom alpenatten, for å strande i gryningen når komponistens inspirasjonsrus ble avløst av drømmeløs søvn. Noen ganger falt han på kne med hodet på sengen, andre ganger var bare en arm eller et ben i berøring med ”den lille grav”, som han alltid kalte sengen.
*
Om natten synes jeg ofte hjertet slår for hardt og fort, da griper jeg meg om brystet og ligger skrekkslagen i sengen. Når jeg ligger slik, har hvert slag en faretruende ny klang, som om hjertet hele tiden grubler seg frem til neste trekk, erfaringsløst. En slik opplevelse, tenker jeg alltid morgenen etter, ville Gustav Mahler uten tvil ha visst å oversette til storslagen, tennerskjærende musikk.
