Publikasjon!

Nå er Norsk Litterær Årbok 2008 kommet på Samlaget. Jeg bidrar med en liten lesning av tre av Geirr Tveitts Olav H. Hauge-sanger, så naturlig nok ble jeg mer begeistret for denne utgivelsen enn den jevne mann i gata.

I følge Enge

Kulturredaktøren i Bergens Tidende kom med en interessant kommentar til Hauge/Tveitt-seminaret 15.2, der jeg har gleden av å bli sitert:

"HAUGE OG TVEITT hadde langt mer enn fødselsår og Hardanger felles. Mer enn nok til at de absolutt kan feires sammen. Og Tveitts nazisme, om den overhodet fantes, må ikke få overskygge feiringen av en stor toneskaper.

Et to dagers Hauge/Tveitt-seminar i regi av Universitetet i Bergen har rettet oppmerksomheten mot andre og viktigere sider ved jubilantene. Og gitt prov på at dobbeltjubileet er noe langt mer enn en konstruksjon.

For eksempel vitner arbeidet Tveitt gjorde med å tonesette åtte Hauge-dikt, og ikke minst måten han gjorde det på, om et kunstnerisk slektskap som går langt ut over felles fødselsår og fjord. For sangen ble et viktig estetisk møtepunkt mellom de to kunstnerne, og Hauge sa seg svært tilfreds med Tveitts innsats, fortalte stipendiat Håvard Enge ved Institutt for musikkvitenskap, UiO. Dette fremgår også av Hauges dagbøker.

ENGE gjorde rede for hvordan Hauges dikt, på samme tid enkle og gåtefulle, i Tveitts toner ble gitt en naturlig talerytme og som så fint fanger tekstens stemninger og språktone. Men noe av denne musikkens storhet ligger i at komponisten i enkelte tilfeller åpner opp musikalsk for spennende meninger som ikke like tydelig åpenbares i diktene. Han kan også få frem andre, mørkere stemninger som tvinger oss til å reflektere over om teksten kanskje er dystrere enn vi først har sett.

Tonesetting av dikt er sjeldent i vår tid. Men ifølge Enge demonstrerer Tveitt at dette kan gjøres med høy kvalitet – også lenge etter Schubert."

Tveitt-kronikk kommer!

Dette er avslutningen på min kronikk om Tveitts Hauge-sanger, som forhåpentligvis kommer i BT om en ukes tid:

Tveitts tonesettinger av Hauges sanger er forbilledlige. Ikke slik at han har tolket diktene ”riktig” og at alle andre musikalske tolkninger av diktene ville være gale. De er derimot forbilledlige i den forstand at de viser at tonesetting av dikt kan gjøres med høy kvalitet i vår tid, med samtidsdikt som utgangspunkt og en moderne klangverden som palett. Og da mener jeg ikke at verken lyrikken eller musikken er på nøyaktig samme sted som i Hauges og Tveitts generasjon. Men tonesettingspraksisen kan fortsatt leve, hvis den lever i sin tid. Tonesetting av dikt er ikke en mer eller mindre tvilsom følsomhetskultus som hører hjemme i romantikkens salonger. Det er en tverrkunstnerlig kritikkvirksomhet, der et kunstverk: diktet, nærleses og formidles gjennom å innskrives og forvandles i et nytt og selvstendig kunstverk: sangen. En slik musikalsk fortolkningsvirksomhet kan øke lytternes sensibilitet overfor både musikk og lyrikk. Og det har Geirr Tveitt etter min mening gjort på forbilledlig vis med Olav Hauges enkle, men gåtefulle dikt.