onsdag 30. april 2008

How articulate, my dear

Nå er den engelske versjonen av "Metaphor and analysis in Hoffmann's Beethoven criticism" ferdig. Jeg har begynt å øve meg på å lese den høyt, og tror jeg skal legge en tegnestift under tunga for å tukte den på plass. Aaaaarggh! (Nothing, just a slight case of entanglement in the labyrinths of correct English articulation, my dear!)


Min vane tro går jeg rett til konklusjonen:

Hoffmann’s paradoxical path
With Hoffmann’s complex review placed in the Early Romantic mirror-world of paradoxes, irony and infinitude, which was such an important point of departure for him, I also choose to conclude in the spirit of the paradox. According to Ian Bent, Hoffmann’s review of Beethoven’s Fifth Symphony is ”[…] arguably the most celebrated document in the history of music criticism," and the referential literature commenting on this text is overwhelming. To try to grasp it all would certainly be a sublime experience! My contribution has fulfilled its purpose if it has suggested the fruitfulness of the paradoxical coexistence of metaphorical and analytical language in Hoffmann’s Beethoven criticism. In the present situation, Hoffmann paradoxical example shows a path ahead, when the impossibility of a purely objective language about music is an insight musicology cannot ignore, just as the private subjectivity of taste dominates the public discourse about music. The subjective and the objective cannot exist as isolated categories in music perception, but like Hoffmann implies, we can still gain valuable understanding by letting them play roles in a hermeneutic circle. We experience that the musical work is speaking to us through its unique form, which we can approach by trying to identify and contextualize what we hear. On the other hand, musical meaning only exists in and through the subjective aesthetic sensibility of the listener.
In my opinion, it is also fruitful to let music criticism by inspired by Marion Guck’s idea that all language about music, including the analytical, can be conceived as a story of involvement. As we have seen, Guck’s theory allows for inconsistency in the analytical language, as a consequence of the intangible nature of music perception. For example, Hoffmann never decides whether to depict the crucial idea of the unity of the work as a compositional structure which can be analyzed, or as a sublime experience which language cannot capture. In the opening words of his review, it is almost as if Hoffmann warns the reader about his own intoxication with the work he is about to evaluate: ”The reviewer […] is utterly permeated by the subject of the present review, and may nobody take it amiss if he exceeds the limits of conventional appraisals and strives to put in to words all the profound sensations that this composition has given rise to in him."
Is not this a hopelessly Romantic and dated position today? Personally, I do not think so. Not if you love music, without being able to explain why in a fully understandable way. Let us be inspired by Hoffmann to call criticism into play as music plays, and to appreciate the paradoxes that spring from the attempt at describing the overwhelming and enigmatic experience of music.


fredag 25. april 2008

Shadowtime


Tilfeldigvis oppdaget jeg at dette verket finnes! En opera fra 2004 om Walter Benjamin, med libretto av language-poeten Charles Bernstein og musikk av retromodernismens fanebærer, Brian Ferneyhough! Jeg har bestilt både bok og CD fra Amazon, og er høyspent! Kanskje det til og med kan bli stoff til avhandlingen?

onsdag 23. april 2008

1. gjennomskriving ferdig!

I dag ble jeg ferdig med første gjennomskriving av innlegget jeg skal holde på estetikkseminaret i Tyrifjord 8. mai! Tittelen er nå "Metaphor and analysis in Hoffmann's Beethoven criticism". Teksten er foreløpig på norsk, men jeg begynner å oversette i morgen. Jeg har levert teksten til min veileder, og det vil nok bli forslag til endringer også, vil jeg tro!

Men jeg håper jeg også får tid til å lese mer av den sentrale musikkfilosofen Lydia Goehr før seminaret. Hun skal holde foredraget "Hume and Adorno on the standards and standardization of taste" og kommentere de av innleggene som holdes på engelsk. Jeg bør altså være parat!

søndag 6. april 2008

Ny Hauge-Tveittartikkel

Jørgen Sejersted, som var en av arrangørene av Hauge-Tveittseminaret jeg var med på, er også medredaktør for Norsk Litterær Årbok. Han ba meg finpusse på innlegget mitt for mulig publikasjon i NLÅ, og resultatet ble at jeg skrev en helt ny artikkel... Jeg vet ikke om den er antatt ennå, men drister meg til å presentere ingressen her. Tittelen er "Sangen om den tapte muse. Geirr Tveitts tonesetting av Olav H. Hauges musikkdikt":


Hvordan kan man synge om at det er umulig å synge? Olav H. Hauge hevdet selv at han langt fra var noen musiker eller sanger, likevel er musikken og sangen sterkt til stede i diktene hans, særlig i debutsamlingen Glør i oska fra 1946. Musikken som tema er vel å merke hos Hauge ofte et bilde på uttrykkskraften som helhet, ”musen” som gjør det mulig å besynge verden og tolke sine følelser. Som hos den antikke poeten er dikt og sang egentlig det samme. Men hos Hauge blir det musiske påfallende ofte fremstilt i sitt fravær – den manglende eller tapte uttrykkskraften. Instrumentene støver ned på veggen eller skjuler seg i erindringen. Tar man den gamle fela ned for å spille, låter den brustent selv om den er hel. Langeleiken blir hengende, for ingen kan lenger spille på den. Seljefløyta finnes bare i barndomsminnet, som et ideal om selvuttrykk som de voksne dikterordene ikke kan nå opp til.
Komponisten Geirr Tveitt, som i år deler 100-årsjubileum med Hauge, tonesatte åtte dikt av Ulvikpoetens dikt, blant dem de tre musikkdiktene ”Fela”, ”Langeleiken” og ”Selje-fløyta”. I denne artikkelen vil jeg se på hvordan Tveitt tonesetter disse tre diktene, med spesielt henblikk på den tolkningsmessige utfordringen som ligger i å lage musikk om musikkens umulighet – å synge om den tapte muse.