Et lite utdrag fra kapitlet jeg skriver nå. Dette kommer etter en diskusjon av filosofen Heideggers Hölderlintolkning, og handler om Hölderlinkommentarene til filosofen og forfatteren Maurice Blanchot (1907-2003).
Den franske filosofen, kritikeren og forfatteren Maurice Blanchot skrev to essays om Hölderlin. Det viktigste av disse, ”The Sacred Speech of Hölderlin” ble utgitt i bokform i 1949, fem år etter at Heidegger hadde utgitt sin første samling av Hölderlinlesninger. Blanchot tar utgangspunkt i Heideggers utlegning av hymnen ”Wie wenn am Feiertage…”, som han umiddelbart karakteriserer som ”viktig”. Først stiller Blanchot spørsmålstegn ved Heideggers insisterende utlegning av hvert enkeltord i diktet, og bemerker at hans briljante, rike ordkløveri står i skarp kontrast til det han uten nedvurdering kaller fattig tematikk og beskjedent språk hos Hölderlin. Men etter disse innledende forbeholdene gir Blanchot seg hen til Heideggers tenkemåte. Han anerkjenner Heideggers lesning som en innsiktsfull utlegning av Hölderlins intensjoner, og hevder at filosofen holder seg til dikterens vokabular selv om han gjør det mer retorisk veltalende. I resten av essayet kan man si at Blanchot spinner videre på Heideggers Hölderlinlesning, samtidig som han nærmest umerkelig tilpasser den sitt eget filosofiske univers.
For Blanchot var ”det nøytrale”, eller ”the neuter”, et overordnet filosofisk og litterært tema. Han problematiserer forestillingen om at språket som et redskap for mellommenneskelig kommunikasjon. Blanchot ser det slik at noe identitetsløst i teksten fortrenger den subjektive stemmen, noe uhåndgripelig som bare kan gis det negative navnet ”det nøytrale”. Horace Engdahl beskriver Blanchots prosjekt som en lydhørhet overfor det identitetsløse i språket: ”Han lär oss at lyssna efter ett anonymt mummel i det sagda, som om det första ögonblickets tomma läsning, innan rösten kom, vore det värdefullaste av alt”. Det nøytrale uttrykker noe som forfatteren ikke har kontroll over, en ”bortvänd sida av varat gör sig påmind i det sagda”, som Engdahl formulerer det. Disse tankene setter Engdahl i forbindelse med en sentral idé hos Heidegger: ”[…] att en del av varat ännu inte är upplåtet, och att varje framvisande därfor samtidigt är ett döljande.” Blanchot bruker ikke begrepet ”det nøytrale” i ”The Sacred Speech of Hölderlin”, men den paradoksale tematikken er gjenkjennelig i hans omtale av Hölderlins språk. Som Heidegger, betrakter Blanchot det å navngi det hellige som dikterens uomgjengelige kall. For Blanchot er det hellige ”an anterior power surpassing the gods as well as men, the very one that prepares the universe to be ‘completely whole’.” Som vi har sett, fremstiller Heidegger poetens navngiving av det hellige som en ”grunnlegging’ av en essensiell, men urealisert sannhet. Men Blanchot er mer pessimistisk. Poeten kan, slik han ser det, på ingen måte formidle det hellige, fordi det i sin natur er uutsigelig. Men denne umuligheten er konstituerende både for dikteren og diktet.
How can the Sacred, which is ’unexpressed,’ ’unknown,’ which is what opens provided only that it is not discovered, which reveals because unrevealed – how can it fall into speech, let itself be alienated into becoming, itself pure interiority, the exteriority of song? In truth, that cannot really be, that is the impossible. And the poet is nothing but the existence of this impossibility, just as the language of the poem is nothing but the retention, the transmission of its own impossibility.
For Blanchot har poeten ikke noe annet valg enn å forsøke å fange inn det hellige i språket, men vil alltid unnslippe: ”The poet must speak. […] Yet when he speaks, he speaks but does not speak, he leaves what he has to say unexpressed and leaves unmanifested what he shows.” Målet nærmer seg først når poeten utsletter sin egen subjektivitet og sitt eget språk: og lar diktet bli åstedet for sin egen død, slik Hölderlin gjør:
[For] Hölderlin, for the poet, death is the poem. It is in the poem that he must attain the extreme moment of opposition, the moment in which he is carried away to disappear and, disappearing, to carry to the highest the meaning of what can be accomplished only by this disappearance. Impossible, the reconciliation of the Sacred with speech demanded that the poet’s existence come nearest to non-existence.
Blanchots tolkning innebærer at det er noe annet enn poetens subjektivitet som taler i Hölderlins dikt. Men i motsetning til Heidegger gir han ikke Hölderlin rollen som sannsiger. Det er ikke det hellige selv som taler, selv om poetens selvutslettelse gjør denne illusjonen mulig. Spørsmålet om hva som taler i Hölderlins ”hellige” tale blir ikke entydig besvart av Blanchot, det bli stående som et paradoks: Hölderlins dikt er et språk om språkets umulighet. Til tross for sin nærhet til Heideggers tolkning, utelukker Blanchot med sin pessimisme angående poesiens formidling av sannheten dermed det profetiske, nærmest messianske aspektet i Heideggers Hölderlinlesninger.
