Noteblogg

Jeg har opprettet en ny blogg, der jeg gjengir og kommenterer mine gamle komposisjoner fra 1992 og '93. En ung komponistvenn var interessert i å se på dem, og dermed kom jeg på tanken at det kanskje var på tide å få dem ut av skuffen. Skrevet som de er av den 18-19 år gamle Enge, er de jo å betrakte som "ungdomsverker", og den nåværende Enge trenger ikke lenger å stå til ansvar for dem...

Skriftemål 2008

Prosjektet mitt er blitt gradvis omformulert i løpet av året. Dette har hele tiden foregått i samråd med veileder Ståle Wikshåland, og jeg mener at de prinsipielle problemstillingene blir behandlet på en langt mer fruktbar og konkret måte i det omformulerte prosjektet, som nå heter ”Music Reading Poetry. Hans Zender’s Musical Readings of Friedrich Hölderlin.”

Jeg fikk stipend på prosjektet ”Lyrikk – Musikk – Syntese? En kritikk av organisisme i musiko-poetisk forskning, med utgangspunkt i analyser av romantisk og modernistisk solovokalmusikk.” Prosjektet skulle undersøke forholdet mellom tekst og musikk i tonesettinger av lyrikk og kritisere tidligere musikkvitenskapelig forskning på fagfeltet. Prosjektets hovedtese var at de fortsatt levende ideene om mimetisk etterligning og organisk enhet mellom tekst og musikk kunne stå i veien for en åpen og observant tolkning av så vel diktet som musikken, og av det alltid komplekse forholdet mellom dem. I avhandlingen ville jeg utfordre disse paradigmene ved hjelp av innsikter fra poststrukturalistisk litteraturteori. Jeg ville betrakte en tonesetting som en produktiv, kritisk ”lesning” av et dikt – som en mangetydig og paradoksal viderespinning – i stedet for en forsterkende etterligning. Denne alternative angrepsmåten ville jeg utprøve praktisk gjennom analyser av sentrale verker fra to vokalmusikalske genrer som kan synes diametralt ulike: 1800-tallets romantiske lieder og etterkrigstidens eksperimentelle solovokalmusikk. Tanken bak å benytte disse genrene som analysemateriale, var ikke først og fremst å sette dem opp mot hverandre, men å sette begge opp mot tekst-musikkforskningens estetiske og analytiske paradigmer, og å utfordre tilvante forventninger om likhet og ulikhet, tradisjoner og brudd. Både en separat litterær analyse og en klanganalyse av verkenes performative nivå var planlagt å utfylle partituranalysen. Verkene skulle også settes inn i en resepsjonshistorisk sammenheng.

Da jeg satte i gang med arbeidet i januar 2008, ble jeg raskt oppmerksom på at den nyeste tekst-musikkforskningen var langt mer nyansert og teoretisk avansert enn jeg hadde vært klar over da prosjektet ble utformet. Et hodestups angrep mot ”rådende forskning” virket stadig mindre relevant, og faren for å konstruere en teoretisk ”stråmann” ble påtagelig. Wikshåland støttet meg i denne refleksjonen, og oppfordret meg til å tenke nytt og åpent i forhold til teori. Han anbefalte å lese bredt i begynnelsen, og sporet meg til å undersøke den tyske tidligromantiske estetikken spesielt. Jeg var allerede interessert i området, og oppdaget raskt at det fantes teoretiske refleksjoner her (blant annet angående opprøret mot mimetisk etterligning) som kunne utdype og supplere de poststrukturalistiske teoriene jeg ville bruke. Arbeidet med tidligromantikerne førte til et innlegg om E.T.A. Hoffmanns Beethovenkritikk under Estetikkprogrammets konferanse i mai. Samtidig med denne lesningen gjorde jeg studier av den tyske romantiske liedtradisjonen og dens resepsjon. Jeg leste gamle og nye teorier om tekst-musikkanalyse, og oppsummerte erfaringene i et innlegg om emnet under Nordisk Musikkforskerkongress i juni, en tekst i fullstendig versjon var 20 sider og som også er tenkt å inngå i avhandlingens teoridel.

Våren 2008 hadde jeg altså satt prosjektets problemstilling i parentes, og undersøkt bredt i det omkringliggende materialet. I løpet av våren dukket imidlertid ideen om å knytte avhandlingen til en bestemt dikter opp. Siden utarbeidelsen av prosjektet startet hadde jeg tenkt på tonesetting av lyrikk som en type ”lesning” i tekstteoretisk, poststrukturalistisk forstand. Nå ønsket jeg å undersøke hvordan ulike komponister ”leser” den samme dikteren, og hvordan deres ”musikalske lesninger” ikke bare forholder seg til diktene, men til diktenes resepsjonshistorie. Jeg tenkte også at de musikalske lesningene ikke kunne unngå å skrive seg inn i et komplekst forhold til musikkhistorien og til sin egen samtid, uansett om fokuset for komponisten var ment å være et dikts egenart og tiden det var skrevet i. Den første ideen til en ”musikalsk resepsjonshistorie” knyttet seg til Goethe. Men selv om hans dikt ble tonesatt av en rekke sentrale komponister på 1800-tallet, ble han sjeldent brukt på 1900-tallet, og dermed ville min sterke interesse for tekst-musikkproblemet i den modernistiske estetikken falle bort. Saken stilte seg annerledes med dikteren Friedrich Hölderlin (1770-1843). Hans dikt var nesten ukjente helt fram til første verdenskrig, og han var en sterk inspirasjonskilde for både poeter, filosofer og komponister gjennom hele århundret. Han syntes å være ”samtidig” for en rekke innbyrdes svært ulike generasjoner. Ved å skrive en ”musikalsk resepsjonshistorie” rundt Hölderlin ville jeg kunne ta tak i sentrale problemstillinger i det 20.århundres estetikk. Det komplekse forholdet mellom romantikk og modernisme, som var sentralt i det opprinnelige prosjektet, ville kunne utdypes på nye måter i et slikt konkret studium. Temaet resepsjonshistorie, som var bærende for min hovedoppgave om den analytiske resepsjonen av Boulez, ville også kunne trekkes inn. Wikshåland syntes dette var en god idé, så jeg arbeidet med denne problemstillingen fra omtrent mars. Jeg gjorde et tidkrevende arbeid med å skaffe meg fullstendig oversikt over musikk med tekst av Hölderlin, og skaffet meg de tilgjengelige innspillingene. Jeg studerte en rekke nyere verker spesielt, bl.a. av Ligeti, Kurtag, Holliger, Zender og Rihm. Høsten 2008 gikk jeg i gang med nærstudier av Hölderlins dikt og diktenes resepsjonshistorie. Feltet er enormt, og men jeg konsentrerte meg om grunntendenser i resepsjonen, representert av blant andre Martin Heidegger og Theodor W. Adorno. Dette arbeidet førte til at jeg fra november 08 til januar 09 skrev et kapittel på ca. 60 sider om Hölderlinresepsjonen.

Å skrive Hölderlins musikalske resepsjonshistorie gjennom en rekke ulike komponisters lesningsforsøk, slo jeg etter hvert fra meg, fordi det ville bli altfor omfattende og ufokusert. Én komponist har imidlertid stått frem stadig sterkere for meg som fruktbar for teoretisk undersøkelse: tyskeren Hans Zender (1936-). Hans verkserie ”Hölderlin lesen” (1979-2001) er, som tittelen antyder, like mye musikk om lesning som om Hölderlin. Zender undersøker større og mindre brokker av Hölderlins berømte sene hymner, som modernister i flere generasjoner har vært fascinert av. Han utfører, som Hölderlin, på avansert vis en slags språkkritikk – og dessuten en ”kritikk av musikken” – gjennom sine komplekse, men svært tydelige møter mellom tekst og lyd. Zender er en av vår tids komponister som har vært mest opptatt av forholdet til den musikkhistoriske tradisjonen, og i verker som ”Schuberts Winterreise” og ”Schumann-Phantasie” har han ”gjennomskrevet” romantiske verker i lys av modernismens og postmodernismens erkjennelser. Hans møte med Hölderlin er ikke bare et eksperimentelt møte mellom tekst og musikk, men også et møte mellom Beethoven og Webern, og mellom enhet og montasje som grunnleggende metaforer for verket. Dermed har jeg nå lagt opp en plan for avhandlingen der Zenders ”Hölderlin lesen I-IV” er det analytiske fokus, og der teoretiske diskusjoner om forholdet mellom tekst og musikk settes i sammenheng med denne verkserien. Kapitlene om den litterært/filosofiske Hölderlinresepsjonen (og en kort oversikt over tendensene i den musikalske Hölderlinresepsjonen) ser jeg på som en viktig kontekst for det Zender velger å gjøre med Hölderlin.

I 2009 skal jeg fortrinnsvis arbeide med analyse Zenders Hölderlinverker. Først skal jeg forsøksvis analysere lytteropplevelsen fenomenologisk, uten henvisning til den tunge Hölderlinresepsjonen. Deretter skal jeg arbeide med hvordan Zenders verker forholder seg aktivt til resepsjonen, og til aspekter i den kulturelle diskursen som ikke trer umiddelbart frem i møte med musikken.

Og i 2010 blir det alvor...

Hölderlinkonstruksjoner

Etter å ha skrevet på et kapittel om Hölderlinresepsjonen siden slutten av november (med arbeidstittelen "Hölderlinkonstruksjoner" eller "The Construction of Hölderlins") ble det i dag ferdig nok til å sendes til veilederne. Deilig, men også litt skummelt, dommen venter. 58 sider er kanskje i overkant? - nå tar jeg uansett pause fra det og konsentrerer meg om å lese og gå på forelesninger til jeg får kommentarer. Her er litt av den avsluttende oppsummeringen av kapitlet:

I begynnelsen av kapitlet annonserte jeg, i forlengelse av Gadamers tale om Hölderlins samtidighet, et skille mellom de lesningene av Hölderlin som fremstiller dikteren som en som har funnet ordet, og de som betrakter ham som en som hvileløst og stammende søker ordet. I resepsjonen jeg har gjennomgått, kan man i forlengelse av disse grunnposisjonene se hvordan bildet av Hölderlin som profet hos Dilthey, George, Hellingrath og Heidegger utfordres av bildet av Hölderlin som eksperimentell språkkritiker hos Adorno og Sattler, og delvis hos Szondi og Blanchot. Adornos kritikk av Heidegger var ikke minst en kritikk av hans betoning av diktenes presumptive filosofiske innhold på bekostning av deres estetiske form, og disse to innfallsvinklene føyer seg også inn i den nevnte polariseringen.

Denne todelingen tar grovt sett form som et skille mellom det tidlige og det sene 1900-tallets lesemåte. Dilthey, George og Hellingrath skapte i tiårene rundt forrige århundreskifte det bildet av den profetiske Hölderlin som preget den intense Hölderlininteressen mellom verdenskrigene, og Heidegger var den fremste videreutvikleren av dette bildet i 1930- og 1940-årene. Samtidig la profetbildet grunnlaget for den nazistiske manipulasjonen av Hölderlin. Etter annen verdenskrig ble åpent politisk eller ideologisk fargede lesninger av Hölderlin et uuttalt tabu, men bildet ble ikke utfordret i de detaljerte tekstanalysene som preget den tidlige etterkrigstiden. Derfor var Adornos voldsomme angrep på Heideggers Hölderlinbilde i 1963 så sjokkerende: det rev ned det prinsipielle grunnlaget for et halvt århundres lesning.

Adornos Hölderlinbilde, som riktignok hentet inspirasjon fra tidligere arbeider av Walter Benjamin og Peter Szondi, uttrykte et paradigmeskifte i Hölderlinresepsjonen, som skulle bli dominerende i resten av århundret. Hölderlin ble ikke lenger sett på som en profetisk sannsiger, men som en mangetydig språkkritiker, en forløper for modernismens meningssammenbrudd. Den marxistisk motiverte politiseringen av Hölderlin som Bertaux innledet i årene etter 1968 sto derimot fortsatt i gjeld til den tradisjonelle forestillingen om Hölderlin som en profetisk helt, selv om Bertaux leste en ganske annen politikk ut av diktene enn den høyreekstremistiske. Sattlers Frankfurter Ausgabe av Hölderlins samlede verker som ble innledet i 1975, var utgitt på et marxistisk forlag og forbundet med den venstreintellektuelle lesningen av dikteren. Men grunnbildet som trer frem i Sattlers insistering på Hölderlins fragmentariske og polyfoniske uavsluttethet står i et mye tettere forhold til Adornos: det er den uopphørlig søkende språkkritikeren og formsprengeren Hölderlin.

Slik jeg ser det, kan man altså skille mellom to grunnbilder, to arketyper, i 1900-tallets Hölderlinresepsjon, som dominerer hver sin halvdel av århundret. Men denne todelingen er selvsagt en skjematisk forenkling. Min gjennomgang av resepsjonen skulle ha vist at de enkelte lesningene har sine spesifikke nyanser og betoninger, selv om de er beslektet med hverandre. Dilthey og George legger ikke det samme i det profetiske, og Blanchot tenker kategoriene væren og språk på en ganske annen måte enn Heidegger. Det jeg imidlertid vil hevde er felles for alle kommentatorene, er at de plasserer Hölderlin inn i sin egen tankeverden, de konstruerer en Hölderlin de kan speile seg i. Denne påstanden er vel å merke ikke ment som noen anklage om bevisst manipulasjon: det at man forstår en tekst gjennom seg selv er en hermeneutisk grunnerkjennelse.

Jeg ønsker å benytte det jeg har funnet i arbeidet med den skriftlige Hölderlinresepsjonen på to ulike måter i det jeg vender blikket mot de musikalske lesningene av Hölderlin. På den ene side vil undersøke om de grunnleggende bildene av Hölderlin som enten profet eller språkkritiker kan gjenfinnes i måtene komponistene bruker Hölderlins dikt på. På den annen side vil jeg være ute etter hvorvidt spesifikke perspektiver i de sentrale lesningene har pendanter i de musikalske lesningene, og hvorvidt musikken bringer inn perspektiver som påvirker den skriftlige resepsjonen. Begge innfallsvinklene har som forutsetning min overbevisning om at musikken er en del av – og spiller en aktiv rolle i – den kulturelle meningsdannelsen i en bestemt historisk situasjon.

Adorno om Hölderlin

Filosofen, sosiologen og komponisten Theodor Wiesengrund Adorno (1903-69) leverte en av de mest fruktbare lesningene av Hölderlins diktning i essayet "Parataxis. Zur späte Lyrik Hölderlins" fra 1963. Her følger en del av min omtale av Adornos Hölderlinbilde:


Adorno er ute etter å vise hvordan Hölderlins sene dikt skrives i klar opposisjon mot det klassiske enhetsidealet. De språklige elementene går ikke opp i en logisk og hierarkisk underordnende syntese, men sidestilles uformidlet og uforutsigbart i parataktiske konstruksjoner. Den grammatiske termen parataksis (syntaktisk sideordning) som har gitt Hölderlinessayet dets tittel, betrakter Adorno som det viktigste formprinsippet i Hölderlins sene dikt. Med utgangspunkt i Walter Benjamins tidlige essay om Hölderlin definerer han også den parataktiske formen som en seriell organisering, et begrep som nok tiltaler Adorno på grunn av hans engasjerte forhold til Schönbergs serielle komposisjonsteknikk. Det Adorno kaller Hölderlins ”lingvistiske teknikk”, knytter han da også med en gang til musikken. Som i musikken skapes det en formell syntese som ikke er logisk og konseptuell. Det dreier seg om en ”akonseptuell syntese” av elementer, der parataktiske eller serielle konstruksjoner erstatter logikken:

Great music is aconceptual synthesis; this is the prototype for Hölderlin’s late poetry […]. In poetry, unlike music, aconceptual synthesis turns against its medium; it becomes a constitutive dissociation. Hence Hölderlin merely gently suspends the traditional logic of synthesis. [...] [The] parataxes are striking – artificial disturbances that evade the logical hierarchy of a subordinating syntax. Hölderlin is irresistibly drawn to such constructions. The transformation of language into a serial order whose elements are linked differently than in the judgment is musiclike.

Mens den grammatiske termen parataksis beskriver syntaktisk sideordning innenfor en setning, utvider Adorno den til et formbegrep som også omfatter sideordning av setninger og større avsnitt: ”It is not only the micrological forms of serial transposition in a narrow sense, however, that we must think of as parataxis. As in music, the tendency takes over larger structures. In Hölderlin there are forms that could as a whole be called paratactical in the broader sense.” Her henter han inspirasjon fra Hölderlins egne teoretiske refleksjoner, der ”omvendingen” av setningsledd blir et ideal for en anti-logisk omvending av setningenes rekkefølge: ”In the periodic sentence one finds inversions of words. Inversions of the periods themselves, then, must be greater and more effective. The logical placement of the periods […] is something the poet can only very seldom use.” Adorno trekker frem det kjente diktet “Hälfte des Lebens” som eksempel på formal parataksis. De to stemningmessig diametralt ulike strofene, som også internt er preget av uvante parataktiske konstruksjoner, settes skarpt opp mot hverandre:

Hälfte des Lebens

Mit gelben Birnen hänget
Und voll mit wilden Rosen
Das Land in den See,
Ihr holden Schwäne,
Und trunken mit Küssen
Tunkt ihr das Haupt
Ins heilignüchterne Wasser.

Weh mir, wo nehm’ ich, wenn
Es Winter ist, die Blumen, und wo
Den Sonnenschein,
Und Schatten der Erde?
Die Mauern stehn
Sprachlos und kalt, im Winde
Klirren die Fahnen.

Her finnes det ikke noen forklarende formidling mellom de to strofenes virkeligheter, ikke engang et „men“. Bortfallet av formidlende mellomledd ser Adorno på som et antiklassisistisk trekk hos Hölderlin, et trekk han også knytter til Hegel og den sene Beethoven:

In a manner reminiscent of Hegel, mediation of the vulgar kind, a middle element standing outside the moments it is to connect, is eliminated as being external and inessential, something that occurs frequently in Beethoven’s late style; this not least of all gives Hölderlin’s poetry its anticlassicistic quality, its rebellion against harmony. What is lined up in sequence, unconnected, is as harsh as it is flowing. The mediation is set within what is mediated instead of bridging it.

Når Adorno her hevder at den formidlende sammenhengen mellom de sideordnede delene i Hölderlins dikt er integrert i det som er formidlet, skal man ikke lese det som en innrømmelse av at det finnes en høyere tematisk enhet som underordner seg begge strofene. Det er tvert i mot selve konstellasjonen av kontrasterende ord, setningsbrokker og strofer som er diktets hovedsak for Adorno, og den immanente formidlingen mellom de sideordnede elementene skjer, slik han ser det, i de særegne språklige forbindelsene som den poetiske konstellasjonen skaper. Slik gjenopplives den mangetydigheten i ordene som utraderes i den hierarkiske formen. Dermed peker ikke diktet mot en abstrakt overordnet mening; det nærmer seg tvert i mot gjennom sine uoverskuelige kryssforbindelser en nærmest musikalsk tilstand som Adorno kaller et ”kroppslig nærvær."

Den parataktiske formen innebærer at Hölderlins dikt er uavsluttede på en radikalt ny måte. De krever aktiv lesning i ekstrem grad, men elementenes uavhengighet umuliggjør en endelig, uttømmende lesning. Det synes fristende å forkaste begrepene enhet og formal syntese fullstendig i forbindelse med den sene Hölderlin, men det er ikke Adornos poeng. Språkets iboende syntetiske karakter danner i følge Adorno en grense for det parataktiske opprøret mot lingvistisk syntese. Det formelle paradokset som dermed oppstår hos Hölderlin utgjør en ny type syntese, som fremstår som språkets kritiske selvrefleksjon: ”The paratactic revolt against synthesis attains its limit in the synthetic function of language as such. What is envisioned is a synthesis of a different kind, language’s critical self-reflection, while language retains synthesis.” Selvrefleksjonen hos Hölderlin viser seg ikke minst som den mangetydige enhetens bevissthet om sin egen uavsluttethet: “Hölderlin so transmutes the form of that unity that not only is multiplicity reflected in it – that is possible within traditional synthetic language as well – but in addition the unity indicates that it knows itself to be inconclusive.”

Forbedring av Monk

Den østerrikske easy listening-pianisten Hans Groiner (eg. den amerikanske jazzpianisten Larry Goldings) forbedrer Thelonius Monks musikk. Ubetalelig. Mer her.

Ny arbeidstittel

Jeg har begynt det nye året med å klekke ut en ny arbeidstittel til avhandlingen:

MUSIC READING POETRY
Hans Zender's Musical Readings of Hölderlin

Og da er vel halve jobben gjort?