Ferie?

Etter tre uker med lesing og halvannen uke med skriving ble jeg i går ferdig med den første gjennomskrivingen av mitt nyeste essay. Det er 18 sider langt, og må kokes ned til 8 sider og oversettes til engelsk før det kan presenteres på konferansen i Oslo. Men som nevnt kan den lange versjonen komme godt med i avhandlingen. Jeg har sendt teksten til Wikshåland og tatt meg ferie inntil videre. Dette er den foreløpige avslutningen, som med fordel kan leses sammen med sammendraget som har vært postet tidligere.


Close reading/ close singing
Med begrepet ”close singing” har jeg her villet omtale en side av kunstsangen som ikke fanges inn i bildet av tonesetting som ”lesning”. Cone, Barthes og Poizat har alle svært særegne ideer om musikk, men felles for dem er at de vektlegger lytterens opplevelse av stemmen som en nær, nærmest intim relasjon mellom sanger og lytter. Sangeren formidler noe i denne relasjonen, men ikke først og fremst et verk. Opplevelsen av det vokale som en dramatisk karakter hos Cone, eller som objekt for et regressivt begjær hos Poizat, opplevelsen av språk som klanglig og kroppslig nærvær hos Barthes: dette er perspektiver som peker utover sangen som en kombinasjon av kunstartene lyrikk og musikk. Når stemmen okkuperer en så sentral og selvstendig plass i lytterens bevissthet, fortrenger den diktet. Den mimetiske modellens bilde av sangen som en forsterket resitasjon av diktet mister relevans når lytterens musikalske nytelse – jouissance – lar ordenes betydning drukne i søt glemsel. De anti-mimetiske teoriene til Nietzsche, Langer og Boulez åpner for at musikken utsletter diktet, men ser ikke at musikken som struktur, som verk, også trues av stemmens grep om den nytende lytteren. I Nietzsches forstand kan man kalle i alle fall Barthes’ og Poizats lyttere dionysiske i sitt ”berusede” forhold til sangen som en rekke intense øyeblikk.
Men den fortryllede lytterens perspektiv er selvsagt ikke det eneste mulige. Komponisten har en helt annen tilnærming til både tekst og musikalsk struktur, som innebærer omsorg for tallrike detaljer som kan unngå selv edruelige, apollinske lytteres oppmerksomhet. Den tradisjonelle analytikerens perspektiv er også fjernt fra opplevelsen av sangen som en bedøvende ”sirenesang.” Analytikeren identifiserer seg vanligvis heller med komponisten og hans arbeid med strukturen, og går sjelden inn på musikkens forlokkende effekter uten samtidig å forsøke å avdekke hemmelighetene bak dem. Kritikerens perspektiv ligger nærmest lytterens, men elementet av ansvar hos den offentlige kritikeren forhindrer vanligvis at den nytende glemselen får dominere. Og som Dayan påpekte i forbindelse med Barthes, er det umulig å navngi fenomener som ”stemmens korn” uten å bruke metaforer som glir bort og blir noe annet, en fiksjon, en hallusinasjon. Kanskje kan man i en slik betydning se på de komplekse analysene av forholdet mellom tekst og musikk hos Lawrence Kramer og Richard Kurth som hallusinasjoner, som fantasifulle variasjonsverk over mulighetene for betydning som kan realiseres ved en langvarig polyfon ”nærlesning” av sangens forskjellige manifestasjoner som trykt dikt, partitur og fremført sang.
La det være klart at jeg ikke ønsker å avvise slike nærlesninger som verdiløse, tvert i mot. Som studier i interpretasjon og interdisiplinær estetikk er de inspirerende, og de kan uten tvil bidra til å bygge opp sensibilitet overfor sangen som kompleks kunstform. Det jeg er ute etter å sette fingeren på, er det uavklarte forholdet i disse lesningene mellom sangen som notert dikt og notetekst på den ene side, og som sunget fremføring på den annen side. Når Kramer hevder at diktet ikke blir assimilert av musikken, men bare ”inkorporert”, og dermed beholder sin selvstendighet, og når Kurth skriver om ”gjensidig uavhengighet” mellom tekst og musikk, blir det aldri avklart om dette uavhengighetsforholdet overlever sangen som performativ hendelse. Min kvalifiserte gjetting er at de hallusinerte variasjonsverkene om betydningsnettverkene av ord og toner først kan konstrueres når musikken stilner, og at partituret og diktboken faller i gulvet når den vokale nytelsen inntreffer.

Overproduksjon

I dag har jeg begynt å skrive på mitt nye innlegg, og jeg har skrevet 7 sider hittil. Innlegget skal være på 8 sider. Da er jeg kanskje nesten ferdig? Nei, for jeg har bare så vidt kommet i gang med argumentasjonen. Som vanlig kommer jeg altså til å skrive minst dobbelt så mye som jeg kan bruke. Men i motsetning til overproduksjonen sist gang, vil den uforkortede versjonen av artikkelen komme godt med i avhandlingen. Så jeg overproduserer altså med glede. Ikke kast det, du får nok bruk for det en vakker dag.