Forbedring av Monk

Den østerrikske easy listening-pianisten Hans Groiner (eg. den amerikanske jazzpianisten Larry Goldings) forbedrer Thelonius Monks musikk. Ubetalelig. Mer her.

Korn i stemmen? Barthes om FiDi og Panzera

Jeg leste essayet "The grain of the voice" (Stemmens korn) av Roland Barthes i går, og måtte smile av hans oppfatning av vår venn FiDi (barytonen Dietrich Fischer-Dieskau, bildet til venstre). Teksten er skrevet rundt 1970, mens FiDi virkelig var populær. Barthes ser derimot ikke noen grunn til å oppmuntre ham.

Barthes' poeng i teksten er å skille mellom to nivåer i sangkunsten: "pheno-sangen", som kort fortalt er de ordene og de notene som er skrevet, og den "riktige" ekspressive formidlingen av sangens "mening", og "geno-sangen", som er et udefinerbart nærvær, en sanselig, "kroppslig" relasjon mellom sangeren og lytteren. Det siste kjennetegnes ved "stemmens korn", lyden av kroppen som ikke formidler noe annet enn seg selv, og som ikke nødvendigvis er teknisk perfekt og veloverveid. (Dette kommer jeg til å skrive bedre om siden). En kar i vår tid som må sies å ha "korn" i stemmen er vel Tom Waits...

Men tilbake til FiDi: som et eksempel sammenligner Barthes en sanger han virkelig liker, hans egen sanglærer Charles Panzera (bildet til høyre) som var populær i Frankrike i mellomkrigstiden, med FiDi, som var allestedsnærværende da han skrev essayet. Panzera er for Barthes kroneksemplet på "the grain of the voice", mens FiDi ikke har noe av det Barthes liker. Derimot har han alt det han ikke liker:

"From the point of view of the pheno-song, Fischer-Dieskau is assuredly an artist beyond reproach: everything in the (semantic and lyrical) structure is respected and yet nothing seduces, nothing sways us to jouissance. His art is inordinately expressive (the diction is dramatic, the pauses, the checkings and releasings of breath, occur like shudders of passion) and hence never exceeds culture: here it is the soul that accompanies the song, not the body."

Du kan ikke slippe unna FiDi, skriver Barthes (litt paranoid?) og liker du Schubert, men ikke FiDi, har du problemer:

"FD now reigns more or less unchallenged over the recording of vocal music; he has recorded everything. If you like Schubert but not FD, then Schubert is today forbidden you - an example of that positive cencorship (censorship by repletion) which characterizes mass culture though it is never criticized. His art - expressive, dramatic, sentimentally clear, borne by a voice lacking in any 'grain', in signifying weight, fits well into the demands of an average culture."

Barthes skriver så bra at jeg nesten skjemmes over å like gode gamle, FiDi! Men hør forresten på Barthes' stemme, den har sanselighet og "korn" så det holder, skulle gjerne ha hørt ham synge!

Shadowtime

Tilfeldigvis oppdaget jeg at dette verket finnes! En opera fra 2004 om Walter Benjamin, med libretto av language-poeten Charles Bernstein og musikk av retromodernismens fanebærer, Brian Ferneyhough! Jeg har bestilt både bok og CD fra Amazon, og er høyspent! Kanskje det til og med kan bli stoff til avhandlingen?

Min dystre ungdomshelt

Jeg har gjenoppdaget min helt fra videregående, Gustav Mahler. Han hadde noe av det morbide og skjebnetunge som jeg likte hos Poe og Dostojevskij, og sanger som"In diesem Wetter" er ren goth! (En bedre innspilling finnes på Deutsche Grammophon med Thomas Hampson og Leonard Bernstein/ Wiener Philharmoniker). Etter en tidsriktig reaksjon mot senromantikken midt på '90-tallet (bevæpnet med historisk korrekte barokk- og renessanseplater), lar jeg meg nå lokke av det melodramatiske igjen.

Noe helt annet?

Dette kan synes som et langt sprang fra den eiegode FiDis fremføring av Schuberts Goethe-lieder. Det foregår ganske andre ting i "Sequenza III" av Luciano Berio, skrevet for hans kone, den banebrytende mezzosopranen Cathy Berberian i 1966, til en tekst av Markus Kutter. Men likevel skal jeg prøve å knytte sammen så pass forskjellige former for tonesetting av lyrikk. Jeg er spent på hvordan jeg skal få det til...

FiDi

Dietrich Fischer-Dieskau (1925-) står i en særegen posisjon blant liedsangerne i det 20. århundre. Han spilte inn de fleste sentrale liedene fra 1800-tallet, i tillegg til at han var aktiv som operasanger, før han la opp i 1992. Noen sangsykluser, som Schuberts "Winterreise", gjorde han flere innspillinger av gjennom livet. Det ligger en del klipp av FiDi, som entusiastene kaller ham, på YouTube. Jeg liker spesielt godt de eldste opptakene, fra 1959, der han formidler sangene med en kombinasjon av barnlig entusiasme og forbløffende fingerspissfølelse. Hør (og se!) på "Erlkönig", hvordan han dramatiserer de tre rollene med ulike stemmer og ansikter: faren, gutten og alvekongen som lokker gutten med seg. Diktet er av Goethe, og Schubert tonesatte det som sitt opus 1, 18 år gammel! Klikk på "more" under "about this video", så får du både tysk og engelsk tekst.