Hölderlinresepsjonen har i to bølger vært politisk motivert: nazifiseringen før og under annen verdenskrig og den marxistiske lesningen rundt 1968 (foregrepet av Lukacs). Det er interessant å spørre seg om musikken har spilt noen aktiv rolle i disse eller andre politiske lesninger av Hölderlin. Det synes tvilsomt, og da er spørsmålet: hvorfor ikke? Svaret ligger antakeligvis i musikkens form for meningsskaping. Meningen vi tillegger musikk (uaktet spørsmålet om meningen er essensiell eller kulturelt innlært) er alltid vag og åpen. Musikkens estetiske former, som kan tenkes nærmest fysisk/matematisk med begreper som kumulasjon, potensering, åpning og lukking, stimulerer vår dragning mot å finne emosjonell og språklig mening. Men denne meningsskapingen – assosieringen vi mer eller mindre automatisk og ubevisst bedriver under musikklyttingen – har en ubestemt, utskiftelig og subjektiv karakter. Påstander festes dårlig til musikk. Derfor er det vanskelig å oppfatte musikalske lesninger (tonesettinger eller musikalske akkompagmenter) av en tekst som uttrykk for bestemte politiske teorier.
Imidlertid kan man tenke seg at vag politisk kritikk kan uttrykkes gjennom musikalske sjabloner. Marsjtakt assosieres for eksempel lett med militarisme (særlig fascistisk) og valsetakt med uansvarlighet. Filmmusikken som fag er basert på slik bruk av innarbeidede musikalske assosiasjoner, og i kritiske politiske dokumentarer er det ikke uvanlig å bruke de nevnte marsj- eller valseklisjeene for å uttrykke skepsis overfor de portretterte politikerne. I disse tilfellene kritiserer imidlertid musikken et uttrykk som ikke er kunstnerisk, men politisk. Musikkens evne til å gi en politisk kritikk av et kunstnerisk uttrykk synes mer begrenset. Et eksempel opplever jeg imidlertid i åpningen av Hans Zenders fascinerende ”komponerte interpretasjon” av Schuberts kjente sangsyklus Winterreise. Zender utskiller den jevne, vandrende takten i åpningssangen Gute Nacht som et isolert musikalsk element før sangen starter. Jeg hører marsjtakt - marsjerende støvler - og den mekaniske assosiasjonsprosessen i retning fascisme er i gang. Når solisten mot slutten av sangen i noen få linjer resiterer ropende i ”Brecht-stil”, for raskt å returnere til den polerte og velkjente tenoren, understrekes den uhyggelige konnotasjonen (på tross av Brechts politiske ståsted!). Jeg får, ved hjelp av min kodefortrolighet overfor musikalske klisjeer, en følelse av at det ligger noe skummelt og menneskefiendtlig og ulmer under overflaten hos Schubert.
Men denne typen musikalsk-retoriske koblinger (som vel å merke ikke er Zenders mål med gjennomkomponeringen av Winterreise) kan vanskelig forstås som artikulerte uttrykk for konkrete politiske ståsteder. Marsjtakt og truende rop kan like gjerne oppfattes som hentydninger til totalitær kommunisme som til fascisme. Valsen kan like gjerne uttrykke arbeiderklassens frigjorte samrøre som borgerskapets dekadent uansvarlige forlystelse. Vil man være politisk tydelig, får man nesten sitere Internasjonalen i musikken. Men det kan vel neppe forstås som annet enn ironi? Den fremragende Brecht-komponisten Hanns Eisler forsøkte å bruke Hölderlin kommunistisk i sin sangsyklus Hollywood Liederbuch, skrevet i eksil under annen verdenskrig. For å tydeliggjøre sin intensjon, skrev han om store deler av Hölderlins tekst. Musikken skiller seg imidlertid ikke stort fra den ekspresjonistiske stilen han delte med mange av sine samtidige, og den politiske meningen springer en ikke i ørene. Som DDR-komponist etter krigen slo Eisler inn på arbeidersang-genren, og forsøkte dermed å uttrykke det politiske budskapet gjennom en bevisst ”folkelig” musikalsk stil. De kommunistiske tekstene var lette å oppfatte i de enkle, lirekasseaktige melodiene. Men det er ikke dette Eisler vil huskes for. Den politiske tydeligheten ble kjøpt med det kunstneriske prosjektet som pris.
Disse usystematiske tankene om musikk og politikk kan kanskje antyde hvorfor de markante politiske lesningene av Hölderlin, i fascistiske og kommunistiske ekstremer, ikke synes å ha noe tydelig motstykke i den musikalske resepsjonen av dikteren. Andre lesningstradisjoner, som vektlegger diktenes eksistensfilosofiske ”innhold” eller deres paradoksalt systematisk-fragmentariske ”form”, har derimot fått rike innspill fra Hölderlinmusikken. Med dikterens ord fra hymnen „Der Ister“: Vieles wäre zu sagen davon.
