Ny Hauge-Tveittartikkel

Jørgen Sejersted, som var en av arrangørene av Hauge-Tveittseminaret jeg var med på, er også medredaktør for Norsk Litterær Årbok. Han ba meg finpusse på innlegget mitt for mulig publikasjon i NLÅ, og resultatet ble at jeg skrev en helt ny artikkel... Jeg vet ikke om den er antatt ennå, men drister meg til å presentere ingressen her. Tittelen er "Sangen om den tapte muse. Geirr Tveitts tonesetting av Olav H. Hauges musikkdikt":

Hvordan kan man synge om at det er umulig å synge? Olav H. Hauge hevdet selv at han langt fra var noen musiker eller sanger, likevel er musikken og sangen sterkt til stede i diktene hans, særlig i debutsamlingen Glør i oska fra 1946. Musikken som tema er vel å merke hos Hauge ofte et bilde på uttrykkskraften som helhet, ”musen” som gjør det mulig å besynge verden og tolke sine følelser. Som hos den antikke poeten er dikt og sang egentlig det samme. Men hos Hauge blir det musiske påfallende ofte fremstilt i sitt fravær – den manglende eller tapte uttrykkskraften. Instrumentene støver ned på veggen eller skjuler seg i erindringen. Tar man den gamle fela ned for å spille, låter den brustent selv om den er hel. Langeleiken blir hengende, for ingen kan lenger spille på den. Seljefløyta finnes bare i barndomsminnet, som et ideal om selvuttrykk som de voksne dikterordene ikke kan nå opp til.
Komponisten Geirr Tveitt, som i år deler 100-årsjubileum med Hauge, tonesatte åtte dikt av Ulvikpoetens dikt, blant dem de tre musikkdiktene ”Fela”, ”Langeleiken” og ”Selje-fløyta”. I denne artikkelen vil jeg se på hvordan Tveitt tonesetter disse tre diktene, med spesielt henblikk på den tolkningsmessige utfordringen som ligger i å lage musikk om musikkens umulighet – å synge om den tapte muse.