Det blir i alle fall deilig å få publisert stoff fra hovedoppgaven, så den blir "forløst" og jeg blir ferdig med den! Her gjengir jeg, tradisjonen tro, konklusjonen:
Min hensikt med denne artikkelen har ikke vært å hevde at komposisjonssystemet er en fullstendig uviktig side ved Boulez’ Structures Ia, eller ved serielle eller tilfeldighetsbaserte verker generelt. Men etter min mening har fokuset på systemet i resepsjonen av 1950-tallets nye verktyper i alt for stor grad gått på bekostning av forståelsen av den klingende musikken. Robert P. Morgan mente at man ikke lenger kunne skille mellom verk og system i disse stykkene, og at en analyse derfor måtte ta utgangspunkt i systemet. Jeg mener derimot at man i stykker som Structures Ia må skille mer radikalt enn ellers mellom verk og system. Mens det tonale systemet kan sies å åpenbare seg i den klassiske musikken, er det serielle komposisjonssystemet skjult og abstrahert i det øyeblikk musikken klinger. Carl Dahlhaus’ påpeking av den prinsipielle forskjellen mellom komponistens prosessorienterte og lytterens produktorienterte perspektiv maner til ettertanke: i hvor stor grad har analysen av modernistisk musikk faktisk vært låst til komponistens perspektiv? Min analyse av Structures Ia har vært et forsøk på å flytte fokus over på det klingende verket og perspektivet over til lytterens side, et forsøk på å yte den «rettferdigheten» som Dahlhaus etterlyser: «To do justice to a work of art, as the composer declines to do, is a matter for the listener.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar