Å sammenligne skyggers og speilbilders vekt

En skisse

Et stadig tilbakevendende spørsmål i forbindelse med sanger basert på dikt, er hvilket forhold det er mellom teksten og musikken. Emnet er fascinerende og har avstedkommet en mengde studier på alle nivåer, men dessverre blir det ofte behandlet uten tilstrekkelig forståelse for kompleksiteten i et hvert møte mellom lyrikk og musikk. Å analysere et dikt eller en komposisjon er hver for seg oppgaver som aldri kan løses fullstendig, fordi det udefinerbare er en sentral side ved kunstens og estetikkens vesen. Å forsøke å bestemme forholdet mellom et dikt og dets tonesetting kan dermed fortone seg som et forsøk på å sammenligne skyggers og speilbilders vekt. Men fascinasjonen over emnet kan overføres til en givende estetisk kritikk hvis det udefinerbare ikke utraderes, og hvis kritikeren er bevisst verkets avhengighet av fortolkning – egen og andres.

Det musikalske verket – som er noe mer enn en forhåndsbestemt kombinasjon av lyder – eksisterer ikke som en objektiv realitet, men er avhengig av å tilegnes av en medskapende lytter, på samme måte som en tekst må realiseres av en medskapende leser. Det noterte musikalske verket har ikke en gang evnen til å tale til lytteren uten å formidles gjennom en fremføring som er avhengig av utøvernes fortolkning.

Det tonesatte diktet innebærer fortolkning i enda større grad enn andre musikalske verk. Komponistens tonesetting kan på et grunnleggende nivå forstås som en musikalsk tolkning av diktet. Utøverne fortolker ikke bare partituret, som i instrumentalmusikken, men også diktet som tekst. Lytteren opplever sangen som en kombinasjon av musikk og tekst, og er i avgjørende grad prisgitt utøvernes tolkning av så vel musikken og diktet hver for seg, som av forholdet dem i mellom. Som Susanne Langer har påpekt, har musikken dessuten en tendens til å ”sluke” teksten når vi lytter til vokalmusikk, et problem som plaget allerede oldtidens Augustin. Lytteren som vil konsentrere seg forholdet mellom tekst og musikk i et tonesatt dikt, har altså vanskelige kår, og må påregne å lese teksten i etterkant, eventuelt med støtte fra oversettelser.

Den "ideelle" lytter – som kritikeren, analytikeren eller musikkhistorikeren har satt seg fore å være – kan defineres som den instans som oppfatter forholdet mellom diktet som dikt på den ene siden og musikken som musikk på den andre siden. Denne komplekse fortolkningen er nødvendigvis i høy grad en etterpåklok konstruksjon. Det er de færreste gitt å oppfatte ørsmå detaljer i en ukjent sunget tekst og i samme øyeblikk holde oversikt over hvordan tonevalg og harmonikk samsvarer med teksten. Teksten må tilegnes som skriftlig dikt og musikken må gjennom flere gjenlyttinger før den ideelle lytter kan si seg fornøyd med sin tilegnelse – og virkeliggjørelse – av verket.

Men det samvittighetsfulle og kompetente studiet den "ideelle" lytteren må iverksette før tonesettingens komplekse sammensetning kan komme til syne, viser med all mulig tydelighet at den ”geniale symbiosen” mellom tekst og musikk i et tonesatt dikt ikke er en umiddelbar egenskap ved verket, men i beste fall resultatet av en avansert og sårbar konstruksjon.