For en språkkritisk estetikk

En masterstudent ga meg en meget interessant skriftlig kritikk av en av mine artikler om tekst og musikk. Studenten opplevde mitt perspektiv som en negativ og pessimistisk holdning til fortolkningen og formidlingen av musikk med tekst. I mitt svar la jeg vekt på at en språkkritisk betoning av "det umulige" ved en fullstendig og entydig kommunikasjon av kunstnerisk mening etter min mening derimot er å forstå som et fruktbart premiss for mangefasettert og produktiv fortolkning, både musikalsk og skriftlig. Her gjengir jeg litt av mitt "forsvar":

[...]
Du har kanskje rett i at det er lettere å kommunisere muntlig - finne tonen.
Skriften løper løpsk, den bommer alltid mer eller mindre på det vi ville si.
Dette illustrerer kanskje det jeg prøver å si i min artikkel (men ikke
får til): språket fanger ikke uten videre inn erfaringens rikdom, og slett
ikke musikkerfaringens rikdom.

Det jeg prøver å få fram, er ikke på noen måte at sangerens arbeid for å
formidle en sang er forgjeves. Den hermeneutiske sirkelen av
detaljtolkning og helhetsfølelse i arbeidet med f.eks. en lied kan derimot
gi lyttere intense og skjellsettende opplevelser. Samtidig er jeg glad i
Barthes' tanker om "the grain of the voice" - det mer språkløse, fysiske
nærværet i en menneskelig stemme. Når vi blir betatt av et slikt nærvær
spiller det ikke noen rolle om vi ikke oppfatter teksten, det er "part of
the game", som du sier. Vi oppfatter meningsfylde på tvers av og uavhengig
av
teksttolkningen - men det betyr ikke at teksttolkning er galt eller at det
aldri når frem.

Teksten min forsøker derimot å ta høyde for begrensningene som ligger på
kritikerens fortolkning av forholdet mellom tekst og musikk, og jeg
kritiserer et par musikkvitere som etter min mening lar sin egen
akademiske tekstlesning rave vel høyt over komponistens, musikernes og
lytternes verden. Det er det bombastiske i deres ellers svært kreative
assosiasjoner som er problemet, ikke at de prøver å forstå kunsten og
sette ord på den. Kritikere har en veldig viktig rolle i å prøve å sette
ord på kunsten, bringe den gjennom kroppen til hodet, så å si, få oss til
å undres over den og bli enda mer glade i den. Men etter min mening må de kritiske fortolkningene
være "forsøk" (jf. navnet på min blogg) som har ærefrykt for det
uutsigelige i kunsten.

Jeg føler ikke at jeg har et pessimistisk syn på kunst, det jeg prøver på
er å ha et reflektert forhold til den. Og mine tekster er farget av et
språkkritisk syn er ganske vanlig i moderne kunstkritikk - og som
har røtter i den tidlige tyske romantikken, Novalis og Schlegel. Dette
synet innebærer en prinsipiell tvil på at språklig kommunikasjon er
entydig, men samtidig er det ofte knyttet til en sterk tro på det
kunstneriske og menneskelige potensialet i inspirerte forsøk på å uttrykke
"uutsigelige erfaringer". Som du er inne på, er det flott at ulike lyttere
får ulike opplevelser under en fremføring og tolker disse opplevelsene
forskjellig. Det er nettopp slike poenger jeg er ute etter å få med i
kritikken rundt forholdet mellom tekst og musikk.

Den formidlingen av mening vi snakker om, er bare
umulig på den måten som alle idealer er umulige å realisere
fullstendig og en gang for alle, på en udiskutabel og entydig måte. Men
denne umuligheten av entydig begrepsliggjøring, kombinert med opplevelsen
av meningsfylde som gjør at vi gang på gang prøver å si noe om poesi,
musikk, sang, mennesker - er ikke dette det vakre, grobunnen for det
kreative? Som sanger gjør du et viktig arbeid med å levendegjøre
tekst-musikkverker gjennom fortolkningsforsøk som gir verkene nytt liv i
stadig nye variasjoner, som igjen varieres i de medfortolkende
bevissthetene til lytterne. Hvis det var mulig å overlevere komponistens
intensjon entydig og endegyldig - slik at alle lyttere var fullstendig
enige om hva de hørte og hva det betydde - tror jeg derimot at kunsten
ville ha vært død.
[...]