Å sammenligne skyggers og speilbilders vekt

En skisse

Et stadig tilbakevendende spørsmål i forbindelse med sanger basert på dikt, er hvilket forhold det er mellom teksten og musikken. Emnet er fascinerende og har avstedkommet en mengde studier på alle nivåer, men dessverre blir det ofte behandlet uten tilstrekkelig forståelse for kompleksiteten i et hvert møte mellom lyrikk og musikk. Å analysere et dikt eller en komposisjon er hver for seg oppgaver som aldri kan løses fullstendig, fordi det udefinerbare er en sentral side ved kunstens og estetikkens vesen. Å forsøke å bestemme forholdet mellom et dikt og dets tonesetting kan dermed fortone seg som et forsøk på å sammenligne skyggers og speilbilders vekt. Men fascinasjonen over emnet kan overføres til en givende estetisk kritikk hvis det udefinerbare ikke utraderes, og hvis kritikeren er bevisst verkets avhengighet av fortolkning – egen og andres.

Det musikalske verket – som er noe mer enn en forhåndsbestemt kombinasjon av lyder – eksisterer ikke som en objektiv realitet, men er avhengig av å tilegnes av en medskapende lytter, på samme måte som en tekst må realiseres av en medskapende leser. Det noterte musikalske verket har ikke en gang evnen til å tale til lytteren uten å formidles gjennom en fremføring som er avhengig av utøvernes fortolkning.

Det tonesatte diktet innebærer fortolkning i enda større grad enn andre musikalske verk. Komponistens tonesetting kan på et grunnleggende nivå forstås som en musikalsk tolkning av diktet. Utøverne fortolker ikke bare partituret, som i instrumentalmusikken, men også diktet som tekst. Lytteren opplever sangen som en kombinasjon av musikk og tekst, og er i avgjørende grad prisgitt utøvernes tolkning av så vel musikken og diktet hver for seg, som av forholdet dem i mellom. Som Susanne Langer har påpekt, har musikken dessuten en tendens til å ”sluke” teksten når vi lytter til vokalmusikk, et problem som plaget allerede oldtidens Augustin. Lytteren som vil konsentrere seg forholdet mellom tekst og musikk i et tonesatt dikt, har altså vanskelige kår, og må påregne å lese teksten i etterkant, eventuelt med støtte fra oversettelser.

Den "ideelle" lytter – som kritikeren, analytikeren eller musikkhistorikeren har satt seg fore å være – kan defineres som den instans som oppfatter forholdet mellom diktet som dikt på den ene siden og musikken som musikk på den andre siden. Denne komplekse fortolkningen er nødvendigvis i høy grad en etterpåklok konstruksjon. Det er de færreste gitt å oppfatte ørsmå detaljer i en ukjent sunget tekst og i samme øyeblikk holde oversikt over hvordan tonevalg og harmonikk samsvarer med teksten. Teksten må tilegnes som skriftlig dikt og musikken må gjennom flere gjenlyttinger før den ideelle lytter kan si seg fornøyd med sin tilegnelse – og virkeliggjørelse – av verket.

Men det samvittighetsfulle og kompetente studiet den "ideelle" lytteren må iverksette før tonesettingens komplekse sammensetning kan komme til syne, viser med all mulig tydelighet at den ”geniale symbiosen” mellom tekst og musikk i et tonesatt dikt ikke er en umiddelbar egenskap ved verket, men i beste fall resultatet av en avansert og sårbar konstruksjon.

August er all right

Kongressen i Oslo gikk bra, og et nytt semester skal starte. Jeg ser fram til forelesningene om "epokalisering" - historiefilosofisk vurdering av hvordan vi grupperer historiske hendelser og dokumenter. Lesningen min i høst vil også dreie seg mye om det historiske og historiefilosofiske. Jeg planlegger å lese mye av bl.a. Walter Benjamin, Th.W. Adorno, Andrew Bowie og Lydia Goehr. Ellers vil jeg forsøke å komme i gang med avhandlingens hovedprosjekt: "Hölderlin and Musical Modernism". Jeg vil se nærmere på noen ganske nye verker (ca. 1975-2000), som bruker tekster av Friedrich Hölderlin (1770-1843).

Tid for pause igjen

Etter en positiv veiledning og tre dager med intens redigering og oversettelse er "Close Reading/ Close Singing" så godt som ferdig! Det eneste som må gjøres før foredraget 8.august er å kutte teksten ned fra 11 1/2 side til 8-9. Ikke lett, men jeg ser det nok klarere i neste runde.

Her er et utdrag, som nok er vasnkelig å forstå løsrevet, men som knytter seg nært opp til det jeg har skrevet om musikk og metafor tidligere, og til innlegget om Barthes her på bloggen:

It is probably not incidental that the definition of “the grain of the voice” gets increasingly enigmatic in Barthes’ text. In an insightful article, Peter Dayan has pointed to the consistently metaphorical language Barthes employs in his essays on music. Especially the aspects of music which he really appreciates, like “the grain of the voice”, elude unequivocal description in Barthes’ texts. “Scientific” definitions would reduce and betray the experience of ineffability which is one of Barthes’ central concerns. In Dayan’s view, this explains why Barthes chooses a language which describes the musical phenomenon indirectly, a language which appears as fictive and metaphorical, even hallucinatory:

[How] can we speak of a grained voice without betraying it? For to speak of it as a nameable object would be to reduce it precisely to that which it is not: a scientifically or positively analysable thing. The only discourse that can speak of a grained voice without betraying it is, therefore, that kind of discourse which is improper to its object, in that it must be perceived as fictional, as figurative, as naming something other than what it is about: the language of metaphor or […] hallucination.

This perspective reveals interesting parallels between the musical aesthetics of Barthes and the Jena Romantics. The ineffable quality of music is central to its greatness, and this quality can only be described metaphorically. But if E.T.A. Hoffmann uses “the infinite” and “the spirit realm” as metaphors of musical transcendence out of physical materiality, one could argue that Barthes uses “grain” and “geno-song” as metaphors of a kind of musical transcendence into the physical materiality, deeper into the texture of the voice and the presence of the music.

---

Ferie?

Etter tre uker med lesing og halvannen uke med skriving ble jeg i går ferdig med den første gjennomskrivingen av mitt nyeste essay. Det er 18 sider langt, og må kokes ned til 8 sider og oversettes til engelsk før det kan presenteres på konferansen i Oslo. Men som nevnt kan den lange versjonen komme godt med i avhandlingen. Jeg har sendt teksten til Wikshåland og tatt meg ferie inntil videre. Dette er den foreløpige avslutningen, som med fordel kan leses sammen med sammendraget som har vært postet tidligere.


Close reading/ close singing
Med begrepet ”close singing” har jeg her villet omtale en side av kunstsangen som ikke fanges inn i bildet av tonesetting som ”lesning”. Cone, Barthes og Poizat har alle svært særegne ideer om musikk, men felles for dem er at de vektlegger lytterens opplevelse av stemmen som en nær, nærmest intim relasjon mellom sanger og lytter. Sangeren formidler noe i denne relasjonen, men ikke først og fremst et verk. Opplevelsen av det vokale som en dramatisk karakter hos Cone, eller som objekt for et regressivt begjær hos Poizat, opplevelsen av språk som klanglig og kroppslig nærvær hos Barthes: dette er perspektiver som peker utover sangen som en kombinasjon av kunstartene lyrikk og musikk. Når stemmen okkuperer en så sentral og selvstendig plass i lytterens bevissthet, fortrenger den diktet. Den mimetiske modellens bilde av sangen som en forsterket resitasjon av diktet mister relevans når lytterens musikalske nytelse – jouissance – lar ordenes betydning drukne i søt glemsel. De anti-mimetiske teoriene til Nietzsche, Langer og Boulez åpner for at musikken utsletter diktet, men ser ikke at musikken som struktur, som verk, også trues av stemmens grep om den nytende lytteren. I Nietzsches forstand kan man kalle i alle fall Barthes’ og Poizats lyttere dionysiske i sitt ”berusede” forhold til sangen som en rekke intense øyeblikk.
Men den fortryllede lytterens perspektiv er selvsagt ikke det eneste mulige. Komponisten har en helt annen tilnærming til både tekst og musikalsk struktur, som innebærer omsorg for tallrike detaljer som kan unngå selv edruelige, apollinske lytteres oppmerksomhet. Den tradisjonelle analytikerens perspektiv er også fjernt fra opplevelsen av sangen som en bedøvende ”sirenesang.” Analytikeren identifiserer seg vanligvis heller med komponisten og hans arbeid med strukturen, og går sjelden inn på musikkens forlokkende effekter uten samtidig å forsøke å avdekke hemmelighetene bak dem. Kritikerens perspektiv ligger nærmest lytterens, men elementet av ansvar hos den offentlige kritikeren forhindrer vanligvis at den nytende glemselen får dominere. Og som Dayan påpekte i forbindelse med Barthes, er det umulig å navngi fenomener som ”stemmens korn” uten å bruke metaforer som glir bort og blir noe annet, en fiksjon, en hallusinasjon. Kanskje kan man i en slik betydning se på de komplekse analysene av forholdet mellom tekst og musikk hos Lawrence Kramer og Richard Kurth som hallusinasjoner, som fantasifulle variasjonsverk over mulighetene for betydning som kan realiseres ved en langvarig polyfon ”nærlesning” av sangens forskjellige manifestasjoner som trykt dikt, partitur og fremført sang.
La det være klart at jeg ikke ønsker å avvise slike nærlesninger som verdiløse, tvert i mot. Som studier i interpretasjon og interdisiplinær estetikk er de inspirerende, og de kan uten tvil bidra til å bygge opp sensibilitet overfor sangen som kompleks kunstform. Det jeg er ute etter å sette fingeren på, er det uavklarte forholdet i disse lesningene mellom sangen som notert dikt og notetekst på den ene side, og som sunget fremføring på den annen side. Når Kramer hevder at diktet ikke blir assimilert av musikken, men bare ”inkorporert”, og dermed beholder sin selvstendighet, og når Kurth skriver om ”gjensidig uavhengighet” mellom tekst og musikk, blir det aldri avklart om dette uavhengighetsforholdet overlever sangen som performativ hendelse. Min kvalifiserte gjetting er at de hallusinerte variasjonsverkene om betydningsnettverkene av ord og toner først kan konstrueres når musikken stilner, og at partituret og diktboken faller i gulvet når den vokale nytelsen inntreffer.

Overproduksjon

I dag har jeg begynt å skrive på mitt nye innlegg, og jeg har skrevet 7 sider hittil. Innlegget skal være på 8 sider. Da er jeg kanskje nesten ferdig? Nei, for jeg har bare så vidt kommet i gang med argumentasjonen. Som vanlig kommer jeg altså til å skrive minst dobbelt så mye som jeg kan bruke. Men i motsetning til overproduksjonen sist gang, vil den uforkortede versjonen av artikkelen komme godt med i avhandlingen. Så jeg overproduserer altså med glede. Ikke kast det, du får nok bruk for det en vakker dag.