Korn i stemmen? Barthes om FiDi og Panzera

Jeg leste essayet "The grain of the voice" (Stemmens korn) av Roland Barthes i går, og måtte smile av hans oppfatning av vår venn FiDi (barytonen Dietrich Fischer-Dieskau, bildet til venstre). Teksten er skrevet rundt 1970, mens FiDi virkelig var populær. Barthes ser derimot ikke noen grunn til å oppmuntre ham.

Barthes' poeng i teksten er å skille mellom to nivåer i sangkunsten: "pheno-sangen", som kort fortalt er de ordene og de notene som er skrevet, og den "riktige" ekspressive formidlingen av sangens "mening", og "geno-sangen", som er et udefinerbart nærvær, en sanselig, "kroppslig" relasjon mellom sangeren og lytteren. Det siste kjennetegnes ved "stemmens korn", lyden av kroppen som ikke formidler noe annet enn seg selv, og som ikke nødvendigvis er teknisk perfekt og veloverveid. (Dette kommer jeg til å skrive bedre om siden). En kar i vår tid som må sies å ha "korn" i stemmen er vel Tom Waits...

Men tilbake til FiDi: som et eksempel sammenligner Barthes en sanger han virkelig liker, hans egen sanglærer Charles Panzera (bildet til høyre) som var populær i Frankrike i mellomkrigstiden, med FiDi, som var allestedsnærværende da han skrev essayet. Panzera er for Barthes kroneksemplet på "the grain of the voice", mens FiDi ikke har noe av det Barthes liker. Derimot har han alt det han ikke liker:

"From the point of view of the pheno-song, Fischer-Dieskau is assuredly an artist beyond reproach: everything in the (semantic and lyrical) structure is respected and yet nothing seduces, nothing sways us to jouissance. His art is inordinately expressive (the diction is dramatic, the pauses, the checkings and releasings of breath, occur like shudders of passion) and hence never exceeds culture: here it is the soul that accompanies the song, not the body."

Du kan ikke slippe unna FiDi, skriver Barthes (litt paranoid?) og liker du Schubert, men ikke FiDi, har du problemer:

"FD now reigns more or less unchallenged over the recording of vocal music; he has recorded everything. If you like Schubert but not FD, then Schubert is today forbidden you - an example of that positive cencorship (censorship by repletion) which characterizes mass culture though it is never criticized. His art - expressive, dramatic, sentimentally clear, borne by a voice lacking in any 'grain', in signifying weight, fits well into the demands of an average culture."

Barthes skriver så bra at jeg nesten skjemmes over å like gode gamle, FiDi! Men hør forresten på Barthes' stemme, den har sanselighet og "korn" så det holder, skulle gjerne ha hørt ham synge!

Mine tekster

Dette er det blitt til. Ikke alt er anbefalt lesning. Men det er artig å se tilbake på hvordan tekst/musikk-problematikken har opptatt meg jevnlig siden den svært tvilsomme grunnfagsoppgaven om Bachs koraler fra 1993.


2008
[Under arbeid: "Close reading/Close Singing: Poetry and Music in the Art Song" (Innlegg på Nordic Musicological Congress, 5.-8. august 2008)]

"Systemet og musikken. Om den analytiske resepsjonen av 1950-tallets nye verktyper" (Artikkel antatt i Studia Musicologica Norvegica 2008)

"Metaphor and Analysis in Hoffmann's Beethoven Criticism" (Innlegg på Estetikkprogrammets seminar Kritikk, dømmekraft, intervensjon, vil nettpubliseres på Estetikkprogrammets sider)

"Sangen om den tapte muse. Geirr Tveitts tonesetting av Olav H. Hauges musikkdikt" (Artikkel antatt i Norsk Litterær Årbok 2008)

"Gåtefull enkelhet. Om Tveitts tonesetting av Hauge" (Foredrag på HaugeTveitt-jubileets seminar Lyrikk og musikk frå Hardanger til Europa)

2007
"Fransk eleganse. Betraktninger over Fauré, Ravel og Poulenc" (Programtekst for Den Norske Opera)

2005
"Sentrum og fravær. Om etterkrigsmodernistenes tekstbehandling" (Foredrag på Norsk Komponistforenings seminar Tekst og musikk, nett-publisert på Ballade.no)

2000
Verk og system. Om den analytiske resepsjonen av Pierre Boulez' Structures 1a (Hovedoppgave musikkvitenskap)

1999
"Foranderlig, fastholdt. Tekst og musikk i Rolf Wallin: ...though what made it has gone" (Artikkel i Parergon 9)

1998
"Det uanalyserbare verket" (Semesteroppgave musikkvitenskap hovedfag)

"Forholdet mellom tekst og musikk i Rolf Wallin: ...though what made it has gone" (Semesteroppgave musikkvitenskap hovedfag)

1996
"Allesandro Bariccos Rasende kasteller - et åpent verk?" (Semesteroppgave allm. litteraturvitenskap mellomfag)

"Musikkens verden - et fortidsminne fra 1951" (Essay i Filologen)

1995
"Fartein Valen i lys av europeisk modernisme" (Innledning til Upop-aften om Fartein Valen)

"Typen i Molieres Misantropen" (Semesteroppgave allm. litteraturvitenskap grunnfag)

1994
"Min egen sang - ungdom og musikkskaping" (Semesteroppgave musikkvitenskap storfag)

"Na glas - fjellfolkenes sang i det tidligere Jugoslavia" (Semesteroppgave musikkvitenskap mellomfag)

1993
"Tre av J. S. Bachs harmoniseringer av 'Herzlich tut mich verlangen', sett i lys av de forskjellige salmetekstenes karakter" (Semesteroppgave musikkvitenskap grunnfag)

Systemet og musikken

Artikkelen til Studia Musicologica Norvegica er nå sendt til redaktøren i oppusset versjon. Tittelen er forandret til "Systemet og musikken. Om den analytiske resepsjonen av 1950-tallets nye verktyper". Jeg føler meg litt som en skolegutt som håper at læreren blir fornøyd....
Det blir i alle fall deilig å få publisert stoff fra hovedoppgaven, så den blir "forløst" og jeg blir ferdig med den! Her gjengir jeg, tradisjonen tro, konklusjonen:

Min hensikt med denne artikkelen har ikke vært å hevde at komposisjonssystemet er en fullstendig uviktig side ved Boulez’ Structures Ia, eller ved serielle eller tilfeldighetsbaserte verker generelt. Men etter min mening har fokuset på systemet i resepsjonen av 1950-tallets nye verktyper i alt for stor grad gått på bekostning av forståelsen av den klingende musikken. Robert P. Morgan mente at man ikke lenger kunne skille mellom verk og system i disse stykkene, og at en analyse derfor måtte ta utgangspunkt i systemet. Jeg mener derimot at man i stykker som Structures Ia må skille mer radikalt enn ellers mellom verk og system. Mens det tonale systemet kan sies å åpenbare seg i den klassiske musikken, er det serielle komposisjonssystemet skjult og abstrahert i det øyeblikk musikken klinger. Carl Dahlhaus’ påpeking av den prinsipielle forskjellen mellom komponistens prosessorienterte og lytterens produktorienterte perspektiv maner til ettertanke: i hvor stor grad har analysen av modernistisk musikk faktisk vært låst til komponistens perspektiv? Min analyse av Structures Ia har vært et forsøk på å flytte fokus over på det klingende verket og perspektivet over til lytterens side, et forsøk på å yte den «rettferdigheten» som Dahlhaus etterlyser: «To do justice to a work of art, as the composer declines to do, is a matter for the listener.»

Nygammel artikkel antatt

I vinter leverte jeg en artikkelversjon av hovedoppgaven til vurdering i det norske musikkvitenskapstidsskriftet Studia Musicologica Norvegica. Tittelen er "Fra verkanalyse til systemanalyse - og videre til musikken?"I går fikk jeg vite at den er antatt, og det er stort! Haken er at det må gjøres noen forandringer, ikke store, men nok til at jeg får litt dårligere tid på innlegget/artikkelen jeg egentlig holder på med nå. Luksusproblem...

Ny etappe i gang

I dag begynner jeg å forberede en ny artikkel, som jeg vil presentere under Nordisk Musikkforskerkongress 8. august, og som vil være utgangspunktet for 1. kapittel i avhandlingen. Ny engelsk tittel er "Close Reading/ Close Singing: Poetry and Music in the Art Song", men innholdet vil bli omtrent som jeg beskrev her.

Puh!

Nå har jeg vært på seminar i tre dager på rad(1 dag på operaseminar på Lysebu og to på PhD-seminar i Tyrifjord), og har fått flere inntrykk og flere gode fagsamtaler enn i de siste fire månedene tilsammen! Innlegget mitt gikk bra, og jeg fikk god respons fra den celebre musikkfilosofen Lydia Goehr. Etter å ha pustet ut i pinsehelgen, er det bare å sette i gang med neste artikkel, innlegget om "Tonesetting som lesning" til Nordisk Musikkforskerkongress i august. Det gleder jeg meg til, for da begynner jeg antakeligvis å komme til poenget...