Hans Zender på Ultima

Siden forrige innlegg har jeg arbeidet mye med Hans Zenders musikk og musikkfilosofiske essays. Det var derfor en beleilig glede å bli forespurt av Henrik Hellstenius om å skrive et essay om Zender for programmet til Ultimakonserten "DA=NÅ. Omskrivninger av fortiden", som ble holdt 18.9. Det var Zenders "Schumann-Phantasie" fra 1997 som ble spilt - fortreffelig! - av musikkhøgskolens symfoniorkester under dirigent Morten Wensberg.


Tradisjonen er avantgarde
Hans Zenders nytolkninger av fortiden

Hvorfor presenteres en orkesterversjon av Schumanns klaverfantasi fra 1836 som ny musikk i 1997? Er det ikke bare arrangementshåndverk og tvilsom nostalgisk kitsch? Er det ikke lyden av den eksperimentelle musikkens død? At slike spørsmål i det hele tatt kan melde seg i møte med Hans Zenders kresne nærlesning av Schumann, viser vel først og fremst hvor inngrodd geniestetikkens originalitetskrav og dets forlengelse i avantgardens rituelle fadermord fortsatt er. Zender inviterer oss i stedet til å rense ørene og oppleve i hvor stor grad tradisjonen kan være avantgarde.

Lytteren som medskaper
For Zender dreier bruken av Schumann seg nemlig slett ikke om å være anti-moderne. Som hans andre verker trekker Schumann-Phantasie tydelige veksler på modernismens klangeksperimenter. Når han gjenbruker verker av Schumann, Schubert eller Haydn, er det først og fremst for å dramatisere den aktive lytterens rolle. En av Zenders musikkfilosofiske kjepphester er nemlig at lytteren er aktiv medskaper av det musikalske verket, akkurat som leseren i følge moderne litteraturteori er aktiv medskaper av den litterære teksten.

Zender er dermed en sterk motstander av enhver blind tro på ”historisk korrekte” fremføringer. Så fort et verk er notert, ligger det åpent for en et ubegrenset mangfold av tolkninger. Disse tolkningene vil være mer meningsfulle jo mer de klarer å knytte seg til fortolkerens egen tid og kulturelle situasjon. Og når vi lytter til Schumann nesten to hundre år etter, er vår lytting nødvendigvis farget av vårt kjennskap til musikken som er laget i mellomtiden. De mellomliggende århundrene gir oss svimlende muligheter til å assosiere det vi hører til senere musikk, men også til kulturelle og samfunnsmessige fenomener i ettertiden. Zender ser på denne muligheten for å oppleve forbindelser på kryss og tvers av musikkhistorien som en kilde til berikelse av vårt forhold til klassisk musikk. Men samtidig hevder han at vi altfor sjelden tar denne friheten på alvor. Vår leksikalske kjennskap til musikkhistorien fører tvert i mot oftest til stivnet lytting. Blaserte og etterpåkloke nikker vi gjenkjennende til materiale som var nyskapende, kanskje sjokkerende i sin tid. For Zender er den klassiske konsertsalen i altfor stor grad et dødt museum. Hans egne omskrivninger av søvnig velkjente klass¬iske verker er ikke minst en radikal oppfordring til lytteren om å bli aktiv: rens ørene og vær med på å skape verket!

Gjenstridig harmoni
Hans Zender ble født i Wiesbaden i Tyskland i 1936 og utdannet seg til komponist på 1950-tallet, da sentrale røster i den nye musikken tok et generaloppgjør med den klassiske tradisjonen og hevdet å søke et uttrykksmessig tabula rasa. Komponister som Boulez, Stockhausen og Nono overlot utvelgelsen av materiale til tallserier for å frigjøre musikken fra fortidens ubevisste innflytelse, mens John Cage motarbeidet tradisjonen ved hjelp av østlige tilfeldighetsteknikker. At 1950-tallets avantgardister dypest sett også sto i et tett forhold til sine forgjengere, er blitt mer bevisstgjort i vår tid. Men da Hans Zender debuterte som komponist på slutten av 1950-tallet, syntes bildet ensidig: for en moderne komponist var referanser til den klassiske tradisjonen tabu.

Denne typen ensidighet har Zender motarbeidet gjennom sine snart femti år som en av Tysklands viktigste komponister, dirigenter og musikktenkere. Motsetningspar som tradisjon og avantgarde, vestlig og østlig tidsforståelse, modernisme og postmodernisme er for ham kreative utfordringer, spenninger som skaper energi. Hans estetiske hovedtanke er knyttet til den før-sokratiske filosofen Heraklits begrep „gjenstridig harmoni“: en slags dialektikk der motsetningene ikke oppløses selv om de kombineres i en høyere syntese. For Zender er avantgarden tradisjon – og tradisjonen er avantgarde.

Postmodernisme?
Både og – tenkning, sidestilling av uforenlige størrelser: dreier det seg ikke da rett og slett om en postmoderne lek med stiler? Dette er et presserende og komplekst spørsmål for Zender. I hans glitrende essays om musikk er den postmoderne oppløsningen av hierarkiene ofte et utgangspunkt for videre tenkning. Men samtidig er det viktig for Zender å kritisere den banale pluralismen som ofte kommer ut av denne innsikten. For Zender holder det ikke å forsyne seg uhemmet i musikkhistoriens arkiver som i et bugnende supermarked.

Slik han ser det, kan man ikke være postmodernist uten å ha arbeidet seg gjennom modernismen og ha erfart både dens nødvendighet og dens utilstrekkelighet. Bare når man lever seg fullstendig inn i motsetningenes egenverdi og gjør både det gamle og det nye til sitt eget, kan man håpe på å sette dem sammen til meningsfulle og estetisk relevante paradokser. Det finnes ingen enhetlig vei å gå for dagens komponister, men løsningen er ikke å spasere likegyldig på alle veier. Man må være underveis, åpen og søkende, og prøve å forstå hvordan de ulike erfaringene man gjør setter hverandre i nytt lys, slik at det nye i det gamle fremtrer like klart som det gamle i det nye.

Schuberts Winterreise (1993)
Hans Zender er ingen montasje-komponist som lager nye stykker av løsrevne sitater fra andres verker. Sammenstillingen av tradisjon og modernisme viser seg heller som spenningsfylte møter mellom flere stilnivåer og komposisjonsteknikker i samme verk. Men han har etablert en egen undersjanger i sin produksjon, som han kaller „komponert interpretasjon“. Dette er gjennomkomponerte nytolkninger av klassiske verker i sin helhet. Denne fremgangsmåten er aller mest markant i Zenders mest spilte verk, Schuberts Winterreise - eine komponierte Interpretation fra 1993. Her „oversetter“ Zender Schuberts ikonisk velkjente sangsyklus til vår tid. Ikke ved noen plump tilpasning til modernistiske eller popkulturelle klisjeer, men gjennom en nitid og reflektert lesning av de minste detaljer i verket, sett fra et utsiktspunkt nesten to hundreår senere. Schuberts komposisjon står imidlertid i høy grad uendret. Så vel melodien som harmoniene er beholdt, og Zender har i stedet lagt sitt komposisjonsarbeid inn i de områdene som utøverne tradisjonelt sett har fortolket fritt, som betoning, klangfarge, dynamikk og tempoforskyvninger. Hans nærmest kaleidoskopiske bruk av ulike klanglige og ekspressive nyanser bevisstgjør mangetydigheten som kjennetegner verket – og et hvert betydelig verk.

Samtidig har Zender ønsket å skrive de musikkhistoriske etterdønningene av Winterreise tilbake til verket selv: man får anelser av hvordan senere komponister som Bruckner og Mahler finnes „i kim“ hos Schubert. Voldsomme rop som kunne komme fra Brechts fremmedgjøringsteater dukker uventet opp i absurd veksling med biedermeier-romantiske fraseringer. Som lytter inviteres man på oppdagelsesreise i det rike intertekstuelle nettverket som spenner seg rundt et kanonisert verk som Winterreise.

Schumann-Phantasie (1997)
Schumanns Phantasie für klavier op. 17 fra 1836 er ikke et så velkjent verk som Schuberts sangsyklus, og dermed blir virkningen på lytterne noe annerledes. Dessuten er virkemidlene mer moderate i Schumann-verket. Det finnes Schubertelskere som fordømmer Zenders Winterreise en barbarisk destruksjon av et mesterverk, men en slik reaksjon synes lite sannsynlig i forbindelse med Schumann-Phantasie. De tre satsene i Schumanns storslagne klaververk blir riktignok fortolket helt uten respekt for historisk oppføringspraksis, med sære klangsammensetninger, rytmiske forskyvninger og overtoneeffekter. Men samtidig har Zenders orkesterpalett en sjelden klanglig transparent briljans og nyanserikdom som på ingen måte stiller seg i veien for Schumann. Verket kan oppleves som en fulltonende realisering av Schumanns ideer – eller man kan ta seg i å glemme at Zender i det hele tatt har gjort noe med verket.

Den mest åpenbare signaturen fra Zenders side er de tre korte, fritt komponerte mellomsatsene: stillhetsnære, dissonerende klang¬meditasjoner som danner kjølige portaler inn til de tre eventyrlige Schumannrommene. Zender har i omtaler av Schumann-Phantasie sammenlignet sitt arbeid med de utfordringene en arkitekt står overfor som må ta hensyn til en tilgrensende historisk bygning. Arkitekten lykkes i følge Zender bare hvis det gamle byggets karakter fortsatt trer tydelig frem, samtidig som det gis et uventet perspektiv gjennom de nye omgivelsene.

Iscenesettelse
Men Zenders nærlesende modernisering av Schumann lar seg kanskje mer treffende sammenligne med et annet arbeidsområde: dramaturgens. Vår tids oppsetninger av Sofokles, Shakespeare og Ibsen er som kjent ofte kraftig moderniserte. De tradisjonsrike skuespillene gjennomgår en mer eller mindre radikal omforming av språk og handling før de presenteres på scenen. Målet er ikke minst å skape en levende fremføring som sier noe om den aktuelle tidsånden, den kulturelle situasjonen den oppføres i. Publikum inviteres ikke på et museumsbesøk, men på en opplevelse som potensielt kan gripe dypt inn i deres liv her og nå. De virkelig vellykte moderniseringene av klassiske skuespill henter imidlertid ikke sin aktualitet fra påklistret tematikk og språk, men fra elementer i den originale teksten som lokkes til å fremtre med uant klarhet og resonans i den nye fortolkningen.

Etter Zenders mening er konsertsalene derimot håpløst museale i sin omgang med klassiske verker. Hans målsetning med ”komponerte interpretasjoner” som Schuberts Winterreise og Schumann-Phantasie synes ikke minst å være å bidra til å skape en estetisk reflektert og samtidsbevisst konsertkultur, der en ny ”iscenesettelse” av Schumann kan føles like brennaktuell som en ny iscenesettelse av Ibsen.