Hölderlinkonstruksjoner

Etter å ha skrevet på et kapittel om Hölderlinresepsjonen siden slutten av november (med arbeidstittelen "Hölderlinkonstruksjoner" eller "The Construction of Hölderlins") ble det i dag ferdig nok til å sendes til veilederne. Deilig, men også litt skummelt, dommen venter. 58 sider er kanskje i overkant? - nå tar jeg uansett pause fra det og konsentrerer meg om å lese og gå på forelesninger til jeg får kommentarer. Her er litt av den avsluttende oppsummeringen av kapitlet:

I begynnelsen av kapitlet annonserte jeg, i forlengelse av Gadamers tale om Hölderlins samtidighet, et skille mellom de lesningene av Hölderlin som fremstiller dikteren som en som har funnet ordet, og de som betrakter ham som en som hvileløst og stammende søker ordet. I resepsjonen jeg har gjennomgått, kan man i forlengelse av disse grunnposisjonene se hvordan bildet av Hölderlin som profet hos Dilthey, George, Hellingrath og Heidegger utfordres av bildet av Hölderlin som eksperimentell språkkritiker hos Adorno og Sattler, og delvis hos Szondi og Blanchot. Adornos kritikk av Heidegger var ikke minst en kritikk av hans betoning av diktenes presumptive filosofiske innhold på bekostning av deres estetiske form, og disse to innfallsvinklene føyer seg også inn i den nevnte polariseringen.

Denne todelingen tar grovt sett form som et skille mellom det tidlige og det sene 1900-tallets lesemåte. Dilthey, George og Hellingrath skapte i tiårene rundt forrige århundreskifte det bildet av den profetiske Hölderlin som preget den intense Hölderlininteressen mellom verdenskrigene, og Heidegger var den fremste videreutvikleren av dette bildet i 1930- og 1940-årene. Samtidig la profetbildet grunnlaget for den nazistiske manipulasjonen av Hölderlin. Etter annen verdenskrig ble åpent politisk eller ideologisk fargede lesninger av Hölderlin et uuttalt tabu, men bildet ble ikke utfordret i de detaljerte tekstanalysene som preget den tidlige etterkrigstiden. Derfor var Adornos voldsomme angrep på Heideggers Hölderlinbilde i 1963 så sjokkerende: det rev ned det prinsipielle grunnlaget for et halvt århundres lesning.

Adornos Hölderlinbilde, som riktignok hentet inspirasjon fra tidligere arbeider av Walter Benjamin og Peter Szondi, uttrykte et paradigmeskifte i Hölderlinresepsjonen, som skulle bli dominerende i resten av århundret. Hölderlin ble ikke lenger sett på som en profetisk sannsiger, men som en mangetydig språkkritiker, en forløper for modernismens meningssammenbrudd. Den marxistisk motiverte politiseringen av Hölderlin som Bertaux innledet i årene etter 1968 sto derimot fortsatt i gjeld til den tradisjonelle forestillingen om Hölderlin som en profetisk helt, selv om Bertaux leste en ganske annen politikk ut av diktene enn den høyreekstremistiske. Sattlers Frankfurter Ausgabe av Hölderlins samlede verker som ble innledet i 1975, var utgitt på et marxistisk forlag og forbundet med den venstreintellektuelle lesningen av dikteren. Men grunnbildet som trer frem i Sattlers insistering på Hölderlins fragmentariske og polyfoniske uavsluttethet står i et mye tettere forhold til Adornos: det er den uopphørlig søkende språkkritikeren og formsprengeren Hölderlin.

Slik jeg ser det, kan man altså skille mellom to grunnbilder, to arketyper, i 1900-tallets Hölderlinresepsjon, som dominerer hver sin halvdel av århundret. Men denne todelingen er selvsagt en skjematisk forenkling. Min gjennomgang av resepsjonen skulle ha vist at de enkelte lesningene har sine spesifikke nyanser og betoninger, selv om de er beslektet med hverandre. Dilthey og George legger ikke det samme i det profetiske, og Blanchot tenker kategoriene væren og språk på en ganske annen måte enn Heidegger. Det jeg imidlertid vil hevde er felles for alle kommentatorene, er at de plasserer Hölderlin inn i sin egen tankeverden, de konstruerer en Hölderlin de kan speile seg i. Denne påstanden er vel å merke ikke ment som noen anklage om bevisst manipulasjon: det at man forstår en tekst gjennom seg selv er en hermeneutisk grunnerkjennelse.

Jeg ønsker å benytte det jeg har funnet i arbeidet med den skriftlige Hölderlinresepsjonen på to ulike måter i det jeg vender blikket mot de musikalske lesningene av Hölderlin. På den ene side vil undersøke om de grunnleggende bildene av Hölderlin som enten profet eller språkkritiker kan gjenfinnes i måtene komponistene bruker Hölderlins dikt på. På den annen side vil jeg være ute etter hvorvidt spesifikke perspektiver i de sentrale lesningene har pendanter i de musikalske lesningene, og hvorvidt musikken bringer inn perspektiver som påvirker den skriftlige resepsjonen. Begge innfallsvinklene har som forutsetning min overbevisning om at musikken er en del av – og spiller en aktiv rolle i – den kulturelle meningsdannelsen i en bestemt historisk situasjon.

Adorno om Hölderlin

Filosofen, sosiologen og komponisten Theodor Wiesengrund Adorno (1903-69) leverte en av de mest fruktbare lesningene av Hölderlins diktning i essayet "Parataxis. Zur späte Lyrik Hölderlins" fra 1963. Her følger en del av min omtale av Adornos Hölderlinbilde:


Adorno er ute etter å vise hvordan Hölderlins sene dikt skrives i klar opposisjon mot det klassiske enhetsidealet. De språklige elementene går ikke opp i en logisk og hierarkisk underordnende syntese, men sidestilles uformidlet og uforutsigbart i parataktiske konstruksjoner. Den grammatiske termen parataksis (syntaktisk sideordning) som har gitt Hölderlinessayet dets tittel, betrakter Adorno som det viktigste formprinsippet i Hölderlins sene dikt. Med utgangspunkt i Walter Benjamins tidlige essay om Hölderlin definerer han også den parataktiske formen som en seriell organisering, et begrep som nok tiltaler Adorno på grunn av hans engasjerte forhold til Schönbergs serielle komposisjonsteknikk. Det Adorno kaller Hölderlins ”lingvistiske teknikk”, knytter han da også med en gang til musikken. Som i musikken skapes det en formell syntese som ikke er logisk og konseptuell. Det dreier seg om en ”akonseptuell syntese” av elementer, der parataktiske eller serielle konstruksjoner erstatter logikken:

Great music is aconceptual synthesis; this is the prototype for Hölderlin’s late poetry […]. In poetry, unlike music, aconceptual synthesis turns against its medium; it becomes a constitutive dissociation. Hence Hölderlin merely gently suspends the traditional logic of synthesis. [...] [The] parataxes are striking – artificial disturbances that evade the logical hierarchy of a subordinating syntax. Hölderlin is irresistibly drawn to such constructions. The transformation of language into a serial order whose elements are linked differently than in the judgment is musiclike.

Mens den grammatiske termen parataksis beskriver syntaktisk sideordning innenfor en setning, utvider Adorno den til et formbegrep som også omfatter sideordning av setninger og større avsnitt: ”It is not only the micrological forms of serial transposition in a narrow sense, however, that we must think of as parataxis. As in music, the tendency takes over larger structures. In Hölderlin there are forms that could as a whole be called paratactical in the broader sense.” Her henter han inspirasjon fra Hölderlins egne teoretiske refleksjoner, der ”omvendingen” av setningsledd blir et ideal for en anti-logisk omvending av setningenes rekkefølge: ”In the periodic sentence one finds inversions of words. Inversions of the periods themselves, then, must be greater and more effective. The logical placement of the periods […] is something the poet can only very seldom use.” Adorno trekker frem det kjente diktet “Hälfte des Lebens” som eksempel på formal parataksis. De to stemningmessig diametralt ulike strofene, som også internt er preget av uvante parataktiske konstruksjoner, settes skarpt opp mot hverandre:

Hälfte des Lebens

Mit gelben Birnen hänget
Und voll mit wilden Rosen
Das Land in den See,
Ihr holden Schwäne,
Und trunken mit Küssen
Tunkt ihr das Haupt
Ins heilignüchterne Wasser.

Weh mir, wo nehm’ ich, wenn
Es Winter ist, die Blumen, und wo
Den Sonnenschein,
Und Schatten der Erde?
Die Mauern stehn
Sprachlos und kalt, im Winde
Klirren die Fahnen.

Her finnes det ikke noen forklarende formidling mellom de to strofenes virkeligheter, ikke engang et „men“. Bortfallet av formidlende mellomledd ser Adorno på som et antiklassisistisk trekk hos Hölderlin, et trekk han også knytter til Hegel og den sene Beethoven:

In a manner reminiscent of Hegel, mediation of the vulgar kind, a middle element standing outside the moments it is to connect, is eliminated as being external and inessential, something that occurs frequently in Beethoven’s late style; this not least of all gives Hölderlin’s poetry its anticlassicistic quality, its rebellion against harmony. What is lined up in sequence, unconnected, is as harsh as it is flowing. The mediation is set within what is mediated instead of bridging it.

Når Adorno her hevder at den formidlende sammenhengen mellom de sideordnede delene i Hölderlins dikt er integrert i det som er formidlet, skal man ikke lese det som en innrømmelse av at det finnes en høyere tematisk enhet som underordner seg begge strofene. Det er tvert i mot selve konstellasjonen av kontrasterende ord, setningsbrokker og strofer som er diktets hovedsak for Adorno, og den immanente formidlingen mellom de sideordnede elementene skjer, slik han ser det, i de særegne språklige forbindelsene som den poetiske konstellasjonen skaper. Slik gjenopplives den mangetydigheten i ordene som utraderes i den hierarkiske formen. Dermed peker ikke diktet mot en abstrakt overordnet mening; det nærmer seg tvert i mot gjennom sine uoverskuelige kryssforbindelser en nærmest musikalsk tilstand som Adorno kaller et ”kroppslig nærvær."

Den parataktiske formen innebærer at Hölderlins dikt er uavsluttede på en radikalt ny måte. De krever aktiv lesning i ekstrem grad, men elementenes uavhengighet umuliggjør en endelig, uttømmende lesning. Det synes fristende å forkaste begrepene enhet og formal syntese fullstendig i forbindelse med den sene Hölderlin, men det er ikke Adornos poeng. Språkets iboende syntetiske karakter danner i følge Adorno en grense for det parataktiske opprøret mot lingvistisk syntese. Det formelle paradokset som dermed oppstår hos Hölderlin utgjør en ny type syntese, som fremstår som språkets kritiske selvrefleksjon: ”The paratactic revolt against synthesis attains its limit in the synthetic function of language as such. What is envisioned is a synthesis of a different kind, language’s critical self-reflection, while language retains synthesis.” Selvrefleksjonen hos Hölderlin viser seg ikke minst som den mangetydige enhetens bevissthet om sin egen uavsluttethet: “Hölderlin so transmutes the form of that unity that not only is multiplicity reflected in it – that is possible within traditional synthetic language as well – but in addition the unity indicates that it knows itself to be inconclusive.”

Forbedring av Monk

Den østerrikske easy listening-pianisten Hans Groiner (eg. den amerikanske jazzpianisten Larry Goldings) forbedrer Thelonius Monks musikk. Ubetalelig. Mer her.

Ny arbeidstittel

Jeg har begynt det nye året med å klekke ut en ny arbeidstittel til avhandlingen:

MUSIC READING POETRY
Hans Zender's Musical Readings of Hölderlin

Og da er vel halve jobben gjort?

Blanchot om Hölderlin

Et lite utdrag fra kapitlet jeg skriver nå. Dette kommer etter en diskusjon av filosofen Heideggers Hölderlintolkning, og handler om Hölderlinkommentarene til filosofen og forfatteren Maurice Blanchot (1907-2003).



Den franske filosofen, kritikeren og forfatteren Maurice Blanchot skrev to essays om Hölderlin. Det viktigste av disse, ”The Sacred Speech of Hölderlin” ble utgitt i bokform i 1949, fem år etter at Heidegger hadde utgitt sin første samling av Hölderlinlesninger. Blanchot tar utgangspunkt i Heideggers utlegning av hymnen ”Wie wenn am Feiertage…”, som han umiddelbart karakteriserer som ”viktig”. Først stiller Blanchot spørsmålstegn ved Heideggers insisterende utlegning av hvert enkeltord i diktet, og bemerker at hans briljante, rike ordkløveri står i skarp kontrast til det han uten nedvurdering kaller fattig tematikk og beskjedent språk hos Hölderlin. Men etter disse innledende forbeholdene gir Blanchot seg hen til Heideggers tenkemåte. Han anerkjenner Heideggers lesning som en innsiktsfull utlegning av Hölderlins intensjoner, og hevder at filosofen holder seg til dikterens vokabular selv om han gjør det mer retorisk veltalende. I resten av essayet kan man si at Blanchot spinner videre på Heideggers Hölderlinlesning, samtidig som han nærmest umerkelig tilpasser den sitt eget filosofiske univers.
For Blanchot var ”det nøytrale”, eller ”the neuter”, et overordnet filosofisk og litterært tema. Han problematiserer forestillingen om at språket som et redskap for mellommenneskelig kommunikasjon. Blanchot ser det slik at noe identitetsløst i teksten fortrenger den subjektive stemmen, noe uhåndgripelig som bare kan gis det negative navnet ”det nøytrale”. Horace Engdahl beskriver Blanchots prosjekt som en lydhørhet overfor det identitetsløse i språket: ”Han lär oss at lyssna efter ett anonymt mummel i det sagda, som om det första ögonblickets tomma läsning, innan rösten kom, vore det värdefullaste av alt”. Det nøytrale uttrykker noe som forfatteren ikke har kontroll over, en ”bortvänd sida av varat gör sig påmind i det sagda”, som Engdahl formulerer det. Disse tankene setter Engdahl i forbindelse med en sentral idé hos Heidegger: ”[…] att en del av varat ännu inte är upplåtet, och att varje framvisande därfor samtidigt är ett döljande.” Blanchot bruker ikke begrepet ”det nøytrale” i ”The Sacred Speech of Hölderlin”, men den paradoksale tematikken er gjenkjennelig i hans omtale av Hölderlins språk. Som Heidegger, betrakter Blanchot det å navngi det hellige som dikterens uomgjengelige kall. For Blanchot er det hellige ”an anterior power surpassing the gods as well as men, the very one that prepares the universe to be ‘completely whole’.” Som vi har sett, fremstiller Heidegger poetens navngiving av det hellige som en ”grunnlegging’ av en essensiell, men urealisert sannhet. Men Blanchot er mer pessimistisk. Poeten kan, slik han ser det, på ingen måte formidle det hellige, fordi det i sin natur er uutsigelig. Men denne umuligheten er konstituerende både for dikteren og diktet.

How can the Sacred, which is ’unexpressed,’ ’unknown,’ which is what opens provided only that it is not discovered, which reveals because unrevealed – how can it fall into speech, let itself be alienated into becoming, itself pure interiority, the exteriority of song? In truth, that cannot really be, that is the impossible. And the poet is nothing but the existence of this impossibility, just as the language of the poem is nothing but the retention, the transmission of its own impossibility.

For Blanchot har poeten ikke noe annet valg enn å forsøke å fange inn det hellige i språket, men vil alltid unnslippe: ”The poet must speak. […] Yet when he speaks, he speaks but does not speak, he leaves what he has to say unexpressed and leaves unmanifested what he shows.” Målet nærmer seg først når poeten utsletter sin egen subjektivitet og sitt eget språk: og lar diktet bli åstedet for sin egen død, slik Hölderlin gjør:

[For] Hölderlin, for the poet, death is the poem. It is in the poem that he must attain the extreme moment of opposition, the moment in which he is carried away to disappear and, disappearing, to carry to the highest the meaning of what can be accomplished only by this disappearance. Impossible, the reconciliation of the Sacred with speech demanded that the poet’s existence come nearest to non-existence.

Blanchots tolkning innebærer at det er noe annet enn poetens subjektivitet som taler i Hölderlins dikt. Men i motsetning til Heidegger gir han ikke Hölderlin rollen som sannsiger. Det er ikke det hellige selv som taler, selv om poetens selvutslettelse gjør denne illusjonen mulig. Spørsmålet om hva som taler i Hölderlins ”hellige” tale blir ikke entydig besvart av Blanchot, det bli stående som et paradoks: Hölderlins dikt er et språk om språkets umulighet. Til tross for sin nærhet til Heideggers tolkning, utelukker Blanchot med sin pessimisme angående poesiens formidling av sannheten dermed det profetiske, nærmest messianske aspektet i Heideggers Hölderlinlesninger.