Hölderlinkonstruksjoner

Etter å ha skrevet på et kapittel om Hölderlinresepsjonen siden slutten av november (med arbeidstittelen "Hölderlinkonstruksjoner" eller "The Construction of Hölderlins") ble det i dag ferdig nok til å sendes til veilederne. Deilig, men også litt skummelt, dommen venter. 58 sider er kanskje i overkant? - nå tar jeg uansett pause fra det og konsentrerer meg om å lese og gå på forelesninger til jeg får kommentarer. Her er litt av den avsluttende oppsummeringen av kapitlet:

I begynnelsen av kapitlet annonserte jeg, i forlengelse av Gadamers tale om Hölderlins samtidighet, et skille mellom de lesningene av Hölderlin som fremstiller dikteren som en som har funnet ordet, og de som betrakter ham som en som hvileløst og stammende søker ordet. I resepsjonen jeg har gjennomgått, kan man i forlengelse av disse grunnposisjonene se hvordan bildet av Hölderlin som profet hos Dilthey, George, Hellingrath og Heidegger utfordres av bildet av Hölderlin som eksperimentell språkkritiker hos Adorno og Sattler, og delvis hos Szondi og Blanchot. Adornos kritikk av Heidegger var ikke minst en kritikk av hans betoning av diktenes presumptive filosofiske innhold på bekostning av deres estetiske form, og disse to innfallsvinklene føyer seg også inn i den nevnte polariseringen.

Denne todelingen tar grovt sett form som et skille mellom det tidlige og det sene 1900-tallets lesemåte. Dilthey, George og Hellingrath skapte i tiårene rundt forrige århundreskifte det bildet av den profetiske Hölderlin som preget den intense Hölderlininteressen mellom verdenskrigene, og Heidegger var den fremste videreutvikleren av dette bildet i 1930- og 1940-årene. Samtidig la profetbildet grunnlaget for den nazistiske manipulasjonen av Hölderlin. Etter annen verdenskrig ble åpent politisk eller ideologisk fargede lesninger av Hölderlin et uuttalt tabu, men bildet ble ikke utfordret i de detaljerte tekstanalysene som preget den tidlige etterkrigstiden. Derfor var Adornos voldsomme angrep på Heideggers Hölderlinbilde i 1963 så sjokkerende: det rev ned det prinsipielle grunnlaget for et halvt århundres lesning.

Adornos Hölderlinbilde, som riktignok hentet inspirasjon fra tidligere arbeider av Walter Benjamin og Peter Szondi, uttrykte et paradigmeskifte i Hölderlinresepsjonen, som skulle bli dominerende i resten av århundret. Hölderlin ble ikke lenger sett på som en profetisk sannsiger, men som en mangetydig språkkritiker, en forløper for modernismens meningssammenbrudd. Den marxistisk motiverte politiseringen av Hölderlin som Bertaux innledet i årene etter 1968 sto derimot fortsatt i gjeld til den tradisjonelle forestillingen om Hölderlin som en profetisk helt, selv om Bertaux leste en ganske annen politikk ut av diktene enn den høyreekstremistiske. Sattlers Frankfurter Ausgabe av Hölderlins samlede verker som ble innledet i 1975, var utgitt på et marxistisk forlag og forbundet med den venstreintellektuelle lesningen av dikteren. Men grunnbildet som trer frem i Sattlers insistering på Hölderlins fragmentariske og polyfoniske uavsluttethet står i et mye tettere forhold til Adornos: det er den uopphørlig søkende språkkritikeren og formsprengeren Hölderlin.

Slik jeg ser det, kan man altså skille mellom to grunnbilder, to arketyper, i 1900-tallets Hölderlinresepsjon, som dominerer hver sin halvdel av århundret. Men denne todelingen er selvsagt en skjematisk forenkling. Min gjennomgang av resepsjonen skulle ha vist at de enkelte lesningene har sine spesifikke nyanser og betoninger, selv om de er beslektet med hverandre. Dilthey og George legger ikke det samme i det profetiske, og Blanchot tenker kategoriene væren og språk på en ganske annen måte enn Heidegger. Det jeg imidlertid vil hevde er felles for alle kommentatorene, er at de plasserer Hölderlin inn i sin egen tankeverden, de konstruerer en Hölderlin de kan speile seg i. Denne påstanden er vel å merke ikke ment som noen anklage om bevisst manipulasjon: det at man forstår en tekst gjennom seg selv er en hermeneutisk grunnerkjennelse.

Jeg ønsker å benytte det jeg har funnet i arbeidet med den skriftlige Hölderlinresepsjonen på to ulike måter i det jeg vender blikket mot de musikalske lesningene av Hölderlin. På den ene side vil undersøke om de grunnleggende bildene av Hölderlin som enten profet eller språkkritiker kan gjenfinnes i måtene komponistene bruker Hölderlins dikt på. På den annen side vil jeg være ute etter hvorvidt spesifikke perspektiver i de sentrale lesningene har pendanter i de musikalske lesningene, og hvorvidt musikken bringer inn perspektiver som påvirker den skriftlige resepsjonen. Begge innfallsvinklene har som forutsetning min overbevisning om at musikken er en del av – og spiller en aktiv rolle i – den kulturelle meningsdannelsen i en bestemt historisk situasjon.