Adorno om Hölderlin

Filosofen, sosiologen og komponisten Theodor Wiesengrund Adorno (1903-69) leverte en av de mest fruktbare lesningene av Hölderlins diktning i essayet "Parataxis. Zur späte Lyrik Hölderlins" fra 1963. Her følger en del av min omtale av Adornos Hölderlinbilde:


Adorno er ute etter å vise hvordan Hölderlins sene dikt skrives i klar opposisjon mot det klassiske enhetsidealet. De språklige elementene går ikke opp i en logisk og hierarkisk underordnende syntese, men sidestilles uformidlet og uforutsigbart i parataktiske konstruksjoner. Den grammatiske termen parataksis (syntaktisk sideordning) som har gitt Hölderlinessayet dets tittel, betrakter Adorno som det viktigste formprinsippet i Hölderlins sene dikt. Med utgangspunkt i Walter Benjamins tidlige essay om Hölderlin definerer han også den parataktiske formen som en seriell organisering, et begrep som nok tiltaler Adorno på grunn av hans engasjerte forhold til Schönbergs serielle komposisjonsteknikk. Det Adorno kaller Hölderlins ”lingvistiske teknikk”, knytter han da også med en gang til musikken. Som i musikken skapes det en formell syntese som ikke er logisk og konseptuell. Det dreier seg om en ”akonseptuell syntese” av elementer, der parataktiske eller serielle konstruksjoner erstatter logikken:

Great music is aconceptual synthesis; this is the prototype for Hölderlin’s late poetry […]. In poetry, unlike music, aconceptual synthesis turns against its medium; it becomes a constitutive dissociation. Hence Hölderlin merely gently suspends the traditional logic of synthesis. [...] [The] parataxes are striking – artificial disturbances that evade the logical hierarchy of a subordinating syntax. Hölderlin is irresistibly drawn to such constructions. The transformation of language into a serial order whose elements are linked differently than in the judgment is musiclike.

Mens den grammatiske termen parataksis beskriver syntaktisk sideordning innenfor en setning, utvider Adorno den til et formbegrep som også omfatter sideordning av setninger og større avsnitt: ”It is not only the micrological forms of serial transposition in a narrow sense, however, that we must think of as parataxis. As in music, the tendency takes over larger structures. In Hölderlin there are forms that could as a whole be called paratactical in the broader sense.” Her henter han inspirasjon fra Hölderlins egne teoretiske refleksjoner, der ”omvendingen” av setningsledd blir et ideal for en anti-logisk omvending av setningenes rekkefølge: ”In the periodic sentence one finds inversions of words. Inversions of the periods themselves, then, must be greater and more effective. The logical placement of the periods […] is something the poet can only very seldom use.” Adorno trekker frem det kjente diktet “Hälfte des Lebens” som eksempel på formal parataksis. De to stemningmessig diametralt ulike strofene, som også internt er preget av uvante parataktiske konstruksjoner, settes skarpt opp mot hverandre:

Hälfte des Lebens

Mit gelben Birnen hänget
Und voll mit wilden Rosen
Das Land in den See,
Ihr holden Schwäne,
Und trunken mit Küssen
Tunkt ihr das Haupt
Ins heilignüchterne Wasser.

Weh mir, wo nehm’ ich, wenn
Es Winter ist, die Blumen, und wo
Den Sonnenschein,
Und Schatten der Erde?
Die Mauern stehn
Sprachlos und kalt, im Winde
Klirren die Fahnen.

Her finnes det ikke noen forklarende formidling mellom de to strofenes virkeligheter, ikke engang et „men“. Bortfallet av formidlende mellomledd ser Adorno på som et antiklassisistisk trekk hos Hölderlin, et trekk han også knytter til Hegel og den sene Beethoven:

In a manner reminiscent of Hegel, mediation of the vulgar kind, a middle element standing outside the moments it is to connect, is eliminated as being external and inessential, something that occurs frequently in Beethoven’s late style; this not least of all gives Hölderlin’s poetry its anticlassicistic quality, its rebellion against harmony. What is lined up in sequence, unconnected, is as harsh as it is flowing. The mediation is set within what is mediated instead of bridging it.

Når Adorno her hevder at den formidlende sammenhengen mellom de sideordnede delene i Hölderlins dikt er integrert i det som er formidlet, skal man ikke lese det som en innrømmelse av at det finnes en høyere tematisk enhet som underordner seg begge strofene. Det er tvert i mot selve konstellasjonen av kontrasterende ord, setningsbrokker og strofer som er diktets hovedsak for Adorno, og den immanente formidlingen mellom de sideordnede elementene skjer, slik han ser det, i de særegne språklige forbindelsene som den poetiske konstellasjonen skaper. Slik gjenopplives den mangetydigheten i ordene som utraderes i den hierarkiske formen. Dermed peker ikke diktet mot en abstrakt overordnet mening; det nærmer seg tvert i mot gjennom sine uoverskuelige kryssforbindelser en nærmest musikalsk tilstand som Adorno kaller et ”kroppslig nærvær."

Den parataktiske formen innebærer at Hölderlins dikt er uavsluttede på en radikalt ny måte. De krever aktiv lesning i ekstrem grad, men elementenes uavhengighet umuliggjør en endelig, uttømmende lesning. Det synes fristende å forkaste begrepene enhet og formal syntese fullstendig i forbindelse med den sene Hölderlin, men det er ikke Adornos poeng. Språkets iboende syntetiske karakter danner i følge Adorno en grense for det parataktiske opprøret mot lingvistisk syntese. Det formelle paradokset som dermed oppstår hos Hölderlin utgjør en ny type syntese, som fremstår som språkets kritiske selvrefleksjon: ”The paratactic revolt against synthesis attains its limit in the synthetic function of language as such. What is envisioned is a synthesis of a different kind, language’s critical self-reflection, while language retains synthesis.” Selvrefleksjonen hos Hölderlin viser seg ikke minst som den mangetydige enhetens bevissthet om sin egen uavsluttethet: “Hölderlin so transmutes the form of that unity that not only is multiplicity reflected in it – that is possible within traditional synthetic language as well – but in addition the unity indicates that it knows itself to be inconclusive.”