Seminar ved Tyrifjord

8. og 9. mai skal jeg på estetikkseminar ved Tyrifjord Hotell, der temaet er "Kritikk, dømmekraft, intervensjon". Jeg skal delta med et innlegg om estetisk musikkritikk. Her er presentasjonen av innlegget, som sikkert kommer til å utvikle seg mye før mai (og observante lesere vil se at jeg har byttet tema siden i går!)


Den estetiske musikkritikkens skjebne

Den tidligromantiske estetikken satte instrumentalmusikken spesielt høyt, fordi den uten ord hadde evne til å uttrykke ”høyere sannheter” direkte. Musikken kunne uttrykke ”det uendelige” i endelig form. Hoffmann etablerte musikkritikken som en utøvende kunstart – en nærlytting formidlet gjennom språket.

Forestillingen om det musikalske verket i romantikken er paradoksalt: det oppnår i høyere grad enn andre kunstarter å uttrykke ”det uutsigelige”, men samtidig er et uttømmende, fullstendig uttrykk for slike metafysiske størrelser umulig. Musikkens forsøk på å definere det udefinerbare er også bare forsøk, som aldri kan lykkes fullstendig. Men i den tidligromantiske estetikken er nettopp forsøket på å overskride grensene - for språket, for kunsten, for mennesket – nøkkelen til det skapende i kunsten.

Musikkritikken etter Hoffmann ble stadig mer opptatt av å vise hvordan komponistene hadde lyktes i å skape en organisk enhet i sine verker, i en til sist fullstendig uthulet benyttelse av den romantiske estetikkens vokabular. Strukturanalytikeren Schenker forsøkte ved overgangen til 1900-tallet å utvikle en slik påvisning til en vitenskap, der den samme ”urformen” gjentok seg gang etter gang. Men dermed var forbindelsen til estetikken i realiteten brutt. Det udefinerbare ble definert, ”det uendelige” ble oppmålt.

Samtidig som den musikkvitenskapelige verkkritikken har abstrahert seg stadig lengre bort det siste århundret, har avisenes subjektive musikkritikk utviklet seg til å bli et stadig mer privat spørsmål om smak og behag. Dette har også lite med estetikk å gjøre.

Den estetiske musikkritikken behandler ikke verket som en stivnet urform eller stemningsskapende interiør, men som en tilblivende form og en dypt meningsfull gåte. Den estetiske kritikken forsøker å språkliggjøre forholdet mellom verket og det udefinerbare som det beveger seg mot. Den vet at den er dømt til å mislykkes, men den forsøker likevel, tro mot den stumme trangen i musikken.

Er det mulig å skrive estetisk musikkritikk i dag? Og kan tidligromantikere som Hoffmann gi inspirasjon til slike forsøk i vår tid? Dette vil jeg forsøke å utrede i innlegget.