Å sparke en bok som ligger

Dette essayet er et fortidsminne fra 1996, trykt i HF-studentavisa Filologen. Jeg vet fortsatt ikke helt hva som fikk meg til å sparke en liggende olding. Kanskje den innbilske mahognypermen: dette er ment å være gyldig i evig tid.

MUSIKKENS VERDEN - et fortidsminne fra 1951

En murstein med permer i solid mahogny og kalveskinn ble for et par år siden overrakt meg av en musikkinteressert grandtante, som kanskje hadde lagt seg utgiver Kjell Bloch Sandveds innledende ord på minnet: "Ikke minst hos den oppvoksende slekt er det av betydning å få vekket musikkinteressen, for intet har som tonespråket evnen til å vekke sansen for harmoni og skjønnhet." Kanskje ble hun redd for å brenne inne med sin i 1951 ervervede 3,3 kilos veiviser i den skjønne kunst som er "menneskets beste ledsager i gleden" og "hjertets beste tolk og trøster i sorgen"; med de tragiske konsekvenser dette kunne ha hatt for den oppvoksende slekts sans for harmoni og skjønnhet. Hun torde neppe tenke på at den oppvoksende slekt også sto i fare for å gå igjennom livet med uledsaget glede, utrøstet sorg og et utolket hjerte.

Faren var ikke overhengende i mitt tilfelle. Jeg var for lenge siden lagt ned for fote av musikkens skytshelgen Santa Cecilia, som mahognymursteinen Musikkens verden - radiolytterens familiemusikkbok så generøst er tilegnet. Likevel vakte boken min begeistring, ikke som kunnskapskilde, men som objekt.. Som et fortidsminne som med sin seriøse intensjon nødvendigvis må fortelle oss noe om hvordan man tenkte omkring musikken i Norge i 1951.

De gamle mestere: Anekdoter og analogier

"Musikkens Verden er et forsøk på å skape et interessant og underholdende oppslagsverk for hundretusener av radiolyttere, som hittil har savnet et populært og omfattende orienteringsverk, et som virkelig kan fange interessen fra perm til perm." Slik formulerer Kjell B. Sandved bokens målsetning, og den må sies å være gjennomført med teft. Oppslagene er tilpasset radiolytternes behov, og kan samles i fire bolker: populære musikkstykker, enkel musikkteori, kjente solister, og ikke minst: kjente komponister.

Det er gjennom de store komponistene at bokens medarbeidere har anledning til å underholde og "fange interessen fra perm til perm", gjennom å fortelle historier.

Om Wolfgang Amadeus Mozart, kan Musikkens Verden blant annet fortelle: "Mozart var ingen vakker mann, og han så hverken eiendommelig, karakterfull eller betydelig ut. Han var liten av vekst, hadde uforholdsmessig stort hode og altfor lang nese. Heller ikke hans vesen ga intrykk av noe usedvanlig. Han var munter og elskverdig, gla i å være sammen med mennesker, gla i å danse og more seg".

Om Ludwig van Beethoven gjør man denne refleksjon: "Men når man ser hans elendighet over ikke å få noen hustru, så kan man ikke la være å gjøre den refleksjon at det kanskje likevel var best at det gikk som det gikk. Det er vel nemlig neppe tvilsomt at begge parter ville ha blitt meget ulykkelige hvis Beethoven var blitt gift, hvem det så enn hadde vært med."

Om Johannes Brahms kan man opprømt formidle dette: “Stadig kunne han komme med utbrudd mot kvinnen, stadig var han full av bitterhet overfor kvinnen i sin alminnelighet. Uten foranledning laget han en gang i sine siste år en virkelig skandale i et selskap. Han arbeidet seg plutselig opp til et sandt raseri mot det annet kjønn, ble mer og mer opphisset, ble verre og verre i sine uttrykk og endte til slutt med de verste ord. Selskapet oppløste seg. Da Brahms etterpå overfor en venn skulle forklare seg, kom han i dyp bevegelse til å gi mer av seg selv enn ellers. Da fortalte han om sin fortvilede barndom og om redslene i havnekneipen. Og lidenskapelig opprørt ropte han: Det var mitt første inntrykk av kvinnens kjærlighet! Og så venter dere at jeg skal ære henne som dere gjør!

Biografisk (eller riktigere: mytografisk) stoff som dette forteller ingenting om musikk. De lar seg kanskje forsvare som underholdende innslag, så lenge det ikke konstrueres et årsaksforhold mellom komponistens liv og hans musikk. Men i Musikkens verden kryr det av slike slutninger: "I Berlioz' hovedverk, Fantastisk Symfoni, er det ikke annet han vil enn å bruke sin musikk som uttrykk - uttrykk for sin jublende, besettende sinnsforvirrende kjærlighet til Henriette Smithson, for sitt maktesløse raseri fordi hun forsmår ham [...] I denne symfonien er musikken så nær opp til det virkelige liv, så nær opp til komponistens eget privatliv at den nesten er en hatefull injurie mot henne han hater, men samtidig elsker." Musikkens verden viderefører her den udødelige romantikkens paradoksale mytologi: samtidig som individet og musikken betraktes som uutgrunnelige og irrasjonelle størrelser, skapes det analogier mellom dem som egentlig forutsetter at både individet og musikken er transparente og rasjonelle. "Det mest genuine uttrykk for sitt vesen fikk Schubert i sine Lieder" hevdes det. Hva vet vi om Schuberts "vesen"? Hvordan kan vi i hans lieder finne et "genuint uttrykk" for noe annet enn tonene selv? Og hvilke tonerekker i Berlioz' instrumentale symfoni kunne ha blitt fremvist i retten i en eventuell injuriesak? Spørsmålene er naive, men ikke mer naive enn den høyst levende mytologien som skaper selvfølgelige, "naturlige" analogier og årsakssammenhenger mellom kunstnerens liv og verk.

I Musikkens verden er det vel ingen som tildeles et så stort og genialt vesen som J.S. Bach: "Bach har alt. Han er mer allsidig enn noen annen. Intuitivt forstår han alt menneskelig. Han er en strømmende flod av musikk og uttrykker med den sitt rike følelsesliv. Han er dypt individuell og en så veldig makt er det i hans indre liv at den helt fyller hver takt i hans verk." Dette bokstavlig talt fantastiske avsnittet befinner seg mot slutten av en ellers hederlig biografisk artikkel. Hva får en ikke navngitt norsk musikkskribent til å sette et slikt delirium på trykk i familiemusikkboken Musikkens verden i 1951, og hvorfor protesterer ikke hovedredaktør Sverre Hagerup Bull? Kanskje har Hagerup Bull selv skrevet artikkelen? Det forandrer ikke noe. Etter alt å dømme er det subjektive følelsesutbrudd god tone i det norske musikkritikermiljøet i 1951. Revet med av Kyrie-koret i H-mollmessen blir artikkelforfatteren fylt til randen av følelser, han smelter i tonestrømmenes makt på mystisk vis sammen med fader Bachs ånd, og han fullender i neste øyeblikk sin Bach-artikkel med et hengivent sukk: "Bach har alt. Intuitivt forstår han alt menneskelig." Ingen i redaksjonen på A/S Musikkens verdens forlag bryr seg om at dette ikke dreier seg om musikk, men om religion. Bach fremstilles som en guddommelig skikkelse med et mystisk overveldende "indre liv". Men hvordan vet artikkelforfatteren dette? Intuitivt! Det avkrever respekt, det indre liv hos denne mannen som intuitivt forstår at Bach intuitivt forstår alt menneskelig.

De plagsomt nye: Spørreskjemaer og statsmenn

Artikkelforfatterne i Musikkens verden tar, som vi har sett, hele sin indre kraft i bruk for å bringe de gamle mestere til live igjen. Men det er slående hvor spake de blir når de skal skrive om levende komponister. Viljen til å yte den nye musikken rettferdighet understrekes i forordet: "Et av redaksjonens hovedmål har vært å skape større forståelse for vår tids musikk ved å skaffe nye eksakte og autentiske opplysninger om nålevende skapende musikere, deres virksomhet og deres oppfatning av tidens problemer.” Disse opplysningene har man på hederlig empirisk vis skaffet seg ved å sende 200 komponister et spørreskjema. Komponistene blir her bedt om å nevne personligheter som har formet deres utvikling og komponister de har blitt influert av, foruten å utpeke sine hovedverker. Det blir ikke historier av slikt! Mens de gamle mestere kunne vekkes til live på fantasifullt vis, stilles artikkelforfatterne nå overfor ubehagelig levende komponister som ennå ikke har fått sin dom i historiens skjærsild. Artikkelforfatterne skjelver. De mottar takknemlig de utfylte spørreskjemaene og skriver opplysningene pent inn i Musikkens verden. Dette er kanskje de samme menneskene som like før reflekterte over Beethovens manglende evne til noengang å bli lykkelig gift. Usikkerheten viser seg sterkest i artiklene om samtidige sovjetiske komponister. På grunn av det spente politiske forholdet til Sovjet henvendte redaksjonen seg til den russiske ambassade for å få kontakt med de viktige russiske komponistene. Der ble de, i følge herr Hagerup Bull, "møtt med en enestående velvilje. Presseattasjéen, herr Longinov, tok seg med megen iver selv av saken og skaffet ikke alene personlige besvarelser fra de russiske komponistene, men også autentiske biografiske artikler skrevet av russiske fagfolk. Disse artiklene er sammen med svarene uendret tatt inn i verket". For den som har et minimum av innsikt i hvordan den sovjetiske statens musikkpoliti i 1950-årene behandlet komponister som avvek fra den lovfestede "sosialrealisme", må Hagerups Bulls entusiasme over å kunne presentere artikler av denne statens "fagfolk" i uendret form virke noe merkelig. Sergej Prokofiev var forhindret ved sykdom fra å delta, derfor får den russiske fagmannen ordet alene i artikkelen. Der kan den interesserte radiolytter blant annet lese: "Formalismens skadelige innflytelse - det innviklede, forstandspregede, abstrakte i Prokofievs musikk - kom særlig tydelig fram under hans opphold i utlandet [...] Den skarpe og rettferdige kritikk av Prokofiev som kom fram i bolsjevikpartiets sentralkomités viktige vedtak av 10.februar 1948, hadde en heldig innflytelse på ham, akkurat som på andre sovjetkomponister som sto under den borgelige modernismens innflytelse." Det er mulig at den jevne radiolytter ikke riktig forsto hva denne skadelige formalismen kunne være for noe, men kan han ha unngått å stusse over at familiemusikkboken Musikkens verden hyller "bolsjevikpartiets sentralkomités viktige vedtak av 10.februar 1948"? En liten notis i redaktørens forord er alt som forteller at denne artikkelen er skrevet av en sovjetisk statsmann.

Gjengangere

I min utgave av Musikkens verden ligger en gulnet seddel fra "pr.pr.Musikkens Verden A/S Forlag". En vennlig hilsen fra Kjell Bloch Sandved: "Ærede subskribent! Forlaget vil sette stor pris på om De vil sende oss noen ord om hvordan De liker verket - og dessuten spesielt uttale Dem om f.eks.: Hva mener De kunne vært gjort bedre? Hva burde vært ellers vært tatt med? Og hva synes De kunne vært sløyfet? Vær elskverdig å sende dette til oss under vår adresse, Pilestredet 7." Jeg har mistanke om at forlaget i Pilestredet forlengst er nedlagt, og at jeg etter 45 år uansett ville ha vært sent ute. Men mitt poeng med denne artikkelen er ikke å kritisere familiemusikkboken Musikkens verden. Jeg fattet som nevnt først og fremst interesse for denne mahognymursteinen som historisk objekt, som et dokument over musikktenkningen i Norge i 1951. Og jeg fant omtrent det jeg ventet: en lapskaus av fakta, biografier, vurderinger, anekdoter og brevveksling.

Boken er underholdende til sine tider, av den grunn at den har den realistiske romanens glede ved uvesentlige detaljer (Mozarts altfor lange nese), og den samme romanens skadefro glede ved å psykologisere en person naken (Berlioz' kjærlighetshat,Brahms’ vonde barndom). Innimellom dukker det også opp gjengangere fra den romantiske estetikken: geniforklaringen av den inspirerte komponisten, og viljen til å se en nødvendig og mystisk sammenheng mellom komponistens liv og hans verk. Det er påfallende hvor selvfølgelig, nærmest ubevisst, slike elementer trekkes inn. En påstand som "det er en så veldig makt i Bachs indre liv at den helt fyller hver takt i hans verk" presenteres som om det var en etablert sannhet. Og dette er det tredje likhetstrekket med den realistiske romanen. Teksten foregir å være en sann og objektiv fremstilling av virkeligheten, men er fiksjon, produktet av et subjekt som er usynlig i teksten. Hadde artikkelforfatteren skrevet: "Jeg synes at Bach har alt. Jeg har en følelse av at Bachs indre liv helt fyller hver takt i hans verk", ville saken ha stilt seg annerledes. Da kunne utsagnet faktisk ha vært sant; men så lenge slike ekstremt subjektive forutsetninger forblir uutsagte, er utlegninger om Bachs indre liv fri diktning.

Hvorfor vil vi gjøre bøker om musikk til romaner? Hvorfor vil vi gjøre de gamle mestere til romanpersoner? Og hvorfor blir vi forlegne når vi konfronteres med dagens mestere, som er plagsomt og uregjerlig levende, som ikke lar seg skrive inn i romanene våre? Musikkens Verden er et fortidsminne, men fortiden lever videre: fortsatt vekker vi den 200 år gamle romantiske gjengangeren om analogi mellom kunstnerens liv og verk til live; fortsatt grafser vi i anekdoter om kunstnerne fremfor å forsøke å si noe om deres idéer; fortsatt boltrer vi oss blant de døde fremfor å interessere oss for våre samtidige. Føler du deg ikke truffet? Fint. La oss sette mahognymursteinen på plass i hylla med fortidsminner og gå videre.