Skriftemål 2008

Prosjektet mitt er blitt gradvis omformulert i løpet av året. Dette har hele tiden foregått i samråd med veileder Ståle Wikshåland, og jeg mener at de prinsipielle problemstillingene blir behandlet på en langt mer fruktbar og konkret måte i det omformulerte prosjektet, som nå heter ”Music Reading Poetry. Hans Zender’s Musical Readings of Friedrich Hölderlin.”

Jeg fikk stipend på prosjektet ”Lyrikk – Musikk – Syntese? En kritikk av organisisme i musiko-poetisk forskning, med utgangspunkt i analyser av romantisk og modernistisk solovokalmusikk.” Prosjektet skulle undersøke forholdet mellom tekst og musikk i tonesettinger av lyrikk og kritisere tidligere musikkvitenskapelig forskning på fagfeltet. Prosjektets hovedtese var at de fortsatt levende ideene om mimetisk etterligning og organisk enhet mellom tekst og musikk kunne stå i veien for en åpen og observant tolkning av så vel diktet som musikken, og av det alltid komplekse forholdet mellom dem. I avhandlingen ville jeg utfordre disse paradigmene ved hjelp av innsikter fra poststrukturalistisk litteraturteori. Jeg ville betrakte en tonesetting som en produktiv, kritisk ”lesning” av et dikt – som en mangetydig og paradoksal viderespinning – i stedet for en forsterkende etterligning. Denne alternative angrepsmåten ville jeg utprøve praktisk gjennom analyser av sentrale verker fra to vokalmusikalske genrer som kan synes diametralt ulike: 1800-tallets romantiske lieder og etterkrigstidens eksperimentelle solovokalmusikk. Tanken bak å benytte disse genrene som analysemateriale, var ikke først og fremst å sette dem opp mot hverandre, men å sette begge opp mot tekst-musikkforskningens estetiske og analytiske paradigmer, og å utfordre tilvante forventninger om likhet og ulikhet, tradisjoner og brudd. Både en separat litterær analyse og en klanganalyse av verkenes performative nivå var planlagt å utfylle partituranalysen. Verkene skulle også settes inn i en resepsjonshistorisk sammenheng.

Da jeg satte i gang med arbeidet i januar 2008, ble jeg raskt oppmerksom på at den nyeste tekst-musikkforskningen var langt mer nyansert og teoretisk avansert enn jeg hadde vært klar over da prosjektet ble utformet. Et hodestups angrep mot ”rådende forskning” virket stadig mindre relevant, og faren for å konstruere en teoretisk ”stråmann” ble påtagelig. Wikshåland støttet meg i denne refleksjonen, og oppfordret meg til å tenke nytt og åpent i forhold til teori. Han anbefalte å lese bredt i begynnelsen, og sporet meg til å undersøke den tyske tidligromantiske estetikken spesielt. Jeg var allerede interessert i området, og oppdaget raskt at det fantes teoretiske refleksjoner her (blant annet angående opprøret mot mimetisk etterligning) som kunne utdype og supplere de poststrukturalistiske teoriene jeg ville bruke. Arbeidet med tidligromantikerne førte til et innlegg om E.T.A. Hoffmanns Beethovenkritikk under Estetikkprogrammets konferanse i mai. Samtidig med denne lesningen gjorde jeg studier av den tyske romantiske liedtradisjonen og dens resepsjon. Jeg leste gamle og nye teorier om tekst-musikkanalyse, og oppsummerte erfaringene i et innlegg om emnet under Nordisk Musikkforskerkongress i juni, en tekst i fullstendig versjon var 20 sider og som også er tenkt å inngå i avhandlingens teoridel.

Våren 2008 hadde jeg altså satt prosjektets problemstilling i parentes, og undersøkt bredt i det omkringliggende materialet. I løpet av våren dukket imidlertid ideen om å knytte avhandlingen til en bestemt dikter opp. Siden utarbeidelsen av prosjektet startet hadde jeg tenkt på tonesetting av lyrikk som en type ”lesning” i tekstteoretisk, poststrukturalistisk forstand. Nå ønsket jeg å undersøke hvordan ulike komponister ”leser” den samme dikteren, og hvordan deres ”musikalske lesninger” ikke bare forholder seg til diktene, men til diktenes resepsjonshistorie. Jeg tenkte også at de musikalske lesningene ikke kunne unngå å skrive seg inn i et komplekst forhold til musikkhistorien og til sin egen samtid, uansett om fokuset for komponisten var ment å være et dikts egenart og tiden det var skrevet i. Den første ideen til en ”musikalsk resepsjonshistorie” knyttet seg til Goethe. Men selv om hans dikt ble tonesatt av en rekke sentrale komponister på 1800-tallet, ble han sjeldent brukt på 1900-tallet, og dermed ville min sterke interesse for tekst-musikkproblemet i den modernistiske estetikken falle bort. Saken stilte seg annerledes med dikteren Friedrich Hölderlin (1770-1843). Hans dikt var nesten ukjente helt fram til første verdenskrig, og han var en sterk inspirasjonskilde for både poeter, filosofer og komponister gjennom hele århundret. Han syntes å være ”samtidig” for en rekke innbyrdes svært ulike generasjoner. Ved å skrive en ”musikalsk resepsjonshistorie” rundt Hölderlin ville jeg kunne ta tak i sentrale problemstillinger i det 20.århundres estetikk. Det komplekse forholdet mellom romantikk og modernisme, som var sentralt i det opprinnelige prosjektet, ville kunne utdypes på nye måter i et slikt konkret studium. Temaet resepsjonshistorie, som var bærende for min hovedoppgave om den analytiske resepsjonen av Boulez, ville også kunne trekkes inn. Wikshåland syntes dette var en god idé, så jeg arbeidet med denne problemstillingen fra omtrent mars. Jeg gjorde et tidkrevende arbeid med å skaffe meg fullstendig oversikt over musikk med tekst av Hölderlin, og skaffet meg de tilgjengelige innspillingene. Jeg studerte en rekke nyere verker spesielt, bl.a. av Ligeti, Kurtag, Holliger, Zender og Rihm. Høsten 2008 gikk jeg i gang med nærstudier av Hölderlins dikt og diktenes resepsjonshistorie. Feltet er enormt, og men jeg konsentrerte meg om grunntendenser i resepsjonen, representert av blant andre Martin Heidegger og Theodor W. Adorno. Dette arbeidet førte til at jeg fra november 08 til januar 09 skrev et kapittel på ca. 60 sider om Hölderlinresepsjonen.

Å skrive Hölderlins musikalske resepsjonshistorie gjennom en rekke ulike komponisters lesningsforsøk, slo jeg etter hvert fra meg, fordi det ville bli altfor omfattende og ufokusert. Én komponist har imidlertid stått frem stadig sterkere for meg som fruktbar for teoretisk undersøkelse: tyskeren Hans Zender (1936-). Hans verkserie ”Hölderlin lesen” (1979-2001) er, som tittelen antyder, like mye musikk om lesning som om Hölderlin. Zender undersøker større og mindre brokker av Hölderlins berømte sene hymner, som modernister i flere generasjoner har vært fascinert av. Han utfører, som Hölderlin, på avansert vis en slags språkkritikk – og dessuten en ”kritikk av musikken” – gjennom sine komplekse, men svært tydelige møter mellom tekst og lyd. Zender er en av vår tids komponister som har vært mest opptatt av forholdet til den musikkhistoriske tradisjonen, og i verker som ”Schuberts Winterreise” og ”Schumann-Phantasie” har han ”gjennomskrevet” romantiske verker i lys av modernismens og postmodernismens erkjennelser. Hans møte med Hölderlin er ikke bare et eksperimentelt møte mellom tekst og musikk, men også et møte mellom Beethoven og Webern, og mellom enhet og montasje som grunnleggende metaforer for verket. Dermed har jeg nå lagt opp en plan for avhandlingen der Zenders ”Hölderlin lesen I-IV” er det analytiske fokus, og der teoretiske diskusjoner om forholdet mellom tekst og musikk settes i sammenheng med denne verkserien. Kapitlene om den litterært/filosofiske Hölderlinresepsjonen (og en kort oversikt over tendensene i den musikalske Hölderlinresepsjonen) ser jeg på som en viktig kontekst for det Zender velger å gjøre med Hölderlin.

I 2009 skal jeg fortrinnsvis arbeide med analyse Zenders Hölderlinverker. Først skal jeg forsøksvis analysere lytteropplevelsen fenomenologisk, uten henvisning til den tunge Hölderlinresepsjonen. Deretter skal jeg arbeide med hvordan Zenders verker forholder seg aktivt til resepsjonen, og til aspekter i den kulturelle diskursen som ikke trer umiddelbart frem i møte med musikken.

Og i 2010 blir det alvor...