Goethe vs Hölderlin: komponistenes dom

I går fikk jeg positiv tilbakemelding fra Wikshåland på kapitlet om ulike lesninger av Hölderlin, og i dag gikk jeg i gang med å skrive et lite oversiktskapittel om Hölderlinmusikken. Her er et utdrag som følger etter en sammenligning med Goethemusikken, og før en nøyere presentasjon av de ulike periodene og trendene i den musikalske Hölderlinresepsjonen:


Allerede en overflatisk oversikt viser en tydelig forskjell mellom Goethes og Hölderlins posisjon hos komponistene. Mens Goethes dikt ble tonesatt av nærmest de fleste store og små tyske komponister på 1800-tallet og ble pleiet i de tidlige verkene til Schönbergkretsen før de gradvis så godt som forsvant fra notearkene, tok komponeringen av Hölderlinmusikk egentlig først til etter 1900 og fortsatte i stadig nye bølger av engasjement utover hele århundret. Et blikk på den musikalske resepsjonen av andre tyskspråklige forfattere fra Goethes og Hölderlins tid forsterker inntrykket av at den levende musikalske resepsjonen av Hölderlin står i en særstilling. Den kvantitativt mest tonesatte dikteren er Heinrich Heine, som i tillegg til sentrale verk som Schumanns Dichterliebe og Liederkreis prydet en hærskare av mindre komponisters sanger. På 1900-tallet var Heinesanger kun et marginalt fenomen. Diktene til den Hölderlininspirerte Rainer Maria Rilke (1875-1926) ble i hans samtid blant de mest tonesatte, i sanger av blant andre Schönberg, Webern og Hindemith, men som Goethes og Heines dikt dukket de i annen halvdel av århundret ytterst sporadisk opp i musikalsk form. Det vil i det hele tatt være vanskelig å finne en dikter som har fått en så omfattende og vedvarende, og samtidig forsinket musikalsk resepsjon som Hölderlin.

Komponistenes forsinkete oppdagelse av Hölderlin fremstår imidlertid som mindre påfallende når man ser den i sammenheng med bølgene i den generelle Hölderlinresepsjonen. Som jeg viste i forrige kapittel, fikk ikke Hölderlin noe egentlig gjennombrudd i sin levetid. Han ble med få unntak glemt eller marginalisert gjennom hele 1800-tallet, og ble ikke allment kjent før årene rundt første verdenskrig, da Stefan George utnevnte ham til sin forløper og Hellingraths nye utgave av Hölderlins verker gjorde diktene bredt tilgjengelige. I tiårene før og under annen verdenskrig ble Hölderlins dikt sentrale for den tyske nasjonalistiske ideologien, men misbruket av diktene førte ikke til en dalende interesse for Hölderlin etter krigen, bare til en omdefinering av motivasjonen for å lese ham. De første tiårene etter krigen var ikke den ideologiske begeistringens, men den nitidige filologiens tid i Hölderlinresepsjonen. På 1960-tallet våknet imidlertid de unge modernistenes interesse, delvis påskyndet av Adornos innflytelsesrike essay ”Parataxis”, og med Pierre Bertaux’ iscenesettelse av Hölderlin som revolusjonær i årene etter 1968 var en hver antydning til støv blåst bort fra den 200 år gamle dikterens navn. Som jeg understreket i forrige kapittel, med henvisning til Gadamer, er historien om Hölderlinresepsjonen på 1900-tallet en historie om den stadige gjenoppdagelsen – eller konstruksjonen – av Hölderlins samtidighet. Det går en oppdagelsens rus gjennom Hölderlinresepsjonen, som er knyttet til begeistringen over å finne en ledestjerne for samtiden gjemt i fortidens folder. Motsatt kan man tenke seg at dyrkelsen av Goethe på 1800-tallet gjorde det vanskeligere for 1900-tallet å gjøre ham til sin. Og like viktig er det at Goethes ofte aforistiske og avsluttede form i mindre grad åpner for radikale nylesninger enn Hölderlins fragmentariske gåtefullhet. Med Gadamers skille mellom å ”finne eller søke ordet” på minnet, fremstår Goethe den som har ”funnet ordet” og Hölderlin som den som søker det, og som åpner for at fremtidens lesere søker med ham.

Men som jeg var inne på i forrige kapittel, var Hölderlinresepsjonen i første halvdel av 1900-tallet preget av et bilde av Hölderlin som en profet med særlig tilgang til tilværelsens dypeste innhold, mer enn av bildet av språkeksperimentatoren som skulle dominere i slutten av århundret. Min tese i dette kapittelet er at denne todelingen av resepsjonen, med et paradigmeskifte rundt 1960, også er avgjørende for de musikalske lesningene av Hölderlin. I første halvdel av århundret er komponistene på klassisk mimetisk vis ute etter å gjenskape det de oppfatter som Hölderlindiktenes stemning eller budskap, mens hovedtendensen hos komponistene i annen halvdel er et ønske om å bruke Hölderlins formeksperimenter som en foranledning og inspirasjon for egen musikalsk eksperimentering.