Nazistiske tonesettinger av Hölderlin

Gerhard Schuhmachers momografi om Hölderlintonesettingene før 1967 mange slående eksempler på hvordan Hölderlins dikt ble brukt som sanger i nasjonalistisk øyemed under det tredje rike. Schuhmacher undersøker tonesettingene av de to mest populære Hölderlindiktene i den nasjonalistiske resepsjonen, ”Der Tod fürs Vaterland” og ”Gesang des Deutschen”, og finner mange eksempler på at den krigshissende lesningen av diktene understøttes av marsjrytmer og jublende toner på antatte nøkkelord som ”Schlacht”. Den verste slakteren av Hölderlins dikt i musikalsk sammenheng er for Schuhmacher den ivrige nazisten Georg Nellius: ”Mit großem Geschick sind alle aestethischen Kriterien ausgeschaltet, die Hölderlin zum bedeutendsten Odendichter des deutschen Sprachraumes machen.” ("Med stor dyktighet har han rensket ut alle estetiske kriterier som gjør Hölderlin til den største odedikter i det tyske språket.")

Men minst like betegnende som de ordinære tonesettinger av Hölderlindikt var i følge Schuhmacher bruken av nøye utvalgte Hölderlinsetninger i kanonssammenheng. Kanonsang var en viktig del av Jugend-bevegelsen, og den korte, stadig gjentatte teksten i en kanon ble betraktet som et velegnet sted for ideologisk manipulasjon. I Hölderlins tilfelle ble enkellinjer fra de ofte lange og innviklede odene sunget som ordspråk og paroler ute av sin sammenheng. Som typiske eksempler på hvordan Hölderlins diktning i kanonsangen gjøres om til passende ordspråk for den rådende ideologien, nevner Schuhmacher blant annet førstelinjen fra ”Gesang des Deutschens”, som lyder ”O heilig Herz der Völker, o Vaterland!” og en løsrevet replikk fra tragedieskissen „Empedokles auf dem Ätna“: „Geh, fürchte nichts, es kehret alles wieder, und was geschehen soll, ist schon vollendet”. ("Gå, frykt ingenting, det vil vende om, og det som skal hende, er allerede fullendet")

At nazistene trykket åpningslinjen i ”Gesang des Deutschens” til sine bryst og sang den for full hals – uten å forstå eller bry seg om hva Hölderlin måtte ha ment med ordet ”Vaterland” – er for så vidt ikke overraskende. Men også kanonteksten som ble gravet ut av tragedieskissen sier noe om hvilken type visdom man på denne tiden mente å ha funnet hos Hölderlin. Også den fryktløse seiersvissheten som lyser ut av denne setningen når den synges gang på gang er en visshet om at det som søkes allerede er funnet: ”es ist schon vollendet”.