Tidlig eller sen Hölderlin: komponistenes dom før 1965

Utdrag fra dagens produksjon:

Ut i fra utsagn fra et utvalg av komponistene, ser det ut til at grunnen til at Hölderlins sene hymner velges bort før 1965 ikke så mye er manglende interesse for disse diktene, som en manglende tro på at de kan forenes med musikk. Den mimetiske grunnholdningen til tonesetting - tanken om at musikken skal etterligne teksten - er fortsatt så godt som enerådende blant disse komponistene. Siden det synes umulig for musikken å gjøre ”det samme” som teksten gjør i de omfangsrike og komplekse sene hymnene, velger de fleste komponistene å vende seg mot korte dikt med tilsynelatende tydelig billedlig og musikalsk karakter. Mange av diktene fra Hölderlins tidlige og midtre periode kan på et enkelt nivå oppleves som høystemte, ”syngende” beskrivelser av landskap og stemninger, og for en mimetisk innstilt komponist kan oppgaven dermed fortone seg overskuelig: musikken kan speile diktenes stemning og utdype deres høystemt syngende tone. Musikken fremstår da som et illustrerende stemningsmaleri og en intensivert resitasjon. Siden de sene hymnenes lengde sprenger de tradisjonelle grensene for hva Liedformens dikterisk-musikalske utsagn kan romme, siden deres rytme ikke minner om dansbar sang, og siden deres komplekse språklige konstellasjoner ikke tegner tydelige stemningsbilder, blir Hölderlins senverk for de fleste komponister før 1965 uforenlig med musikk.

Diktene fra den midtre perioden blir derimot tonesatt begjærlig, fordi de lar seg tilpasse til den mimetiske grunnholdningen. Men som nevnt er det en liten gruppe dikt som tonesettes gang på gang. Av de ti som brukes i over halvparten av verkene, er som nevnt åtte fra årene 1796-1800, en periode før Hölderlins språklige eksperimenter tok til for fullt. Alle disse er skrevet i odeform, overveiende med jevne pentametriske verseføtter, og mellom to og fire korte strofer. Fra rundt 1798 skrev Hölderlin stadig oftere oder med over ti strofer, og fra rundt 1800, flere sider lange elegier og hymner. For komponistene før 1965, som generelt ønsket å tonesette et fullstendig dikt i en lett overskuelig form, hadde altså odene fra midtperioden et fortrinn. Det sene diktet ”Hälfte des Lebens” var uvanlig kort til å være skrevet rundt 1803, og kunne dermed bli det oftest tonesatte av alle Hölderlins dikt. Denne teksten deler også en slags anskuelighet med komponistenes favorittoder. Alle disse tekstene kjennetegnes av en høystemt patos og sterk billedbruk, og lar seg lett (mis)forstå som ekspressive stemningsbilder. De sene hymnene har derimot en selvrefleksiv og problematiserende, med Gadamers ord ”stammende” tone som ikke på samme måte innbyr til å ”synge med”. De innbyr dermed heller ikke på samme måte til grove forenklinger av den språklige formen, basert på opplevelsen av et umiddelbart stemningsinnhold. Den innholdsbaserte resepsjonen som Heidegger var den fremste representanten for i første halvdel av 1900-tallet gjenfinnes i de musikalske lesningene, selv om komponistene på grunn av tonesettingtradisjonens estetiske rammer måtte utøve Heideggers metode med å snevre inn tekstenes betydningsmessige mangfold på enklere og kortere, og dermed tidligere, dikt.