Crazy Dogs

Dette er et svært forkortet utdrag fra min storfagsoppgave "Min egen sang. Ungdom og musikkskaping" fra 1994. Jeg var veldig inspirert av musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold, som har påvirket Musikk-Norge fundamentalt med "Det musiske menneske" (Bjørkvold brukte forresten et sitat fra min oppgave i den nye utgaven av boka: "Siden forsvant de sporløst. Noen sier at de ble voksne.")Bare delene om mitt ungdomsband Crazy Dogs er med, det fantastiske drømmerbandet som gjorde ungdomsskoletida levelig for meg. Evig takk til Kolbjørn og Jan Mikael!

Historien om Crazy Dogs

Vi hadde nok noen band de første årene også. The Brothers og Broken Guitar, for bare å nevne et par. Men det var først med Razzia og Gunnar and the Guribræikers at det kom musikk med i bildet. Disse bandprosjektene gikk ut på at jeg lå i overkøya og fant på tekster og melodier, mens broren min lå i underkøya og ga bifall og kritikk. Alt dette skulle på plate så snart vi fikk råd til en synthesizer, og i mellomtiden la vi grunnlaget for den strålende karrieren. På nyåret 1986 var virketrangen så stor at vi la synthprosjektet på is og ga oss i kast med den første plateinnspillingen. Ting begynte å skje. Razzia ble til Raid, og forsterket med min

sidemann fra bandprosjektet Pusur and the Rockers ble debutplata "Our World" innspilt på min kjæreste eiendel, en Sanyo bærbar kassettspiller. Låtene hadde vært klare lenge, de fleste var overtatt fra pilotprosjektet Razzia, pluss en ny låt og en gammel Pusur and the Rockers-låt. Coveret var designet allerede før Razzia ble til Raid, og det varte ikke lenge før designfolkene måtte sette igang med omslag til hitsinglene fra den bemerkelsesverdige utgivelsen. Men historien om Raid er bare en forhistorie, den virkelige historien begynner en uke etter, da tredjemannen i Raid ble skiftet ut for helgen med hovedmannen fra bandene The Bloody Hillers og Zack, som dessuten var min eldste og beste venn. Av frykt for hevnaksjoner fra den tidligere tredjemannen, fortsatte vi dette skammelige utroskapet som et hemmelig prosjekt, først titulert New Raid, siden Crazy Dogs. Men fra nå av skulle det bare handle om Crazy Dogs, det oppsiktsvekkende bandet av to tolvåringer og en niåring som i løpet av to - tre år skapte over 200 melodier og tekster fordelt over nesten 30 utgivelser. Crazy Dogs, som etter to og et halvt års hektisk aktivitet forkledde seg som det obskure psykedeliske bandet Cerumen. Cerumens debutplate, "Zodiac and his barber's block", ble åpent sammenlignet med Sgt. Pepper, og de følgende fire utgivelsene inneholdt ingen skuffelser. Siden forsvant de sporløst. Noen sier at de ble voksne.

Historien om Crazy Dogs er historien om min egen sang. Det er historien om mitt eget liv i overgangen fra barndom til ungdom, i en virkelighet der drømmen var det virkeligste av alt. Crazy Dogs er historien om hvordan improviserende sang over egen tekster, akkompagnert av åpne gitarstrenger og skyllebøtter, gradvis utviklet seg til raffinerte rockelåter og viser. Men for oss fantes det ikke noe skille. Etter et års tid fant vi ut at gitargrep allikevel ikke var unødvendige, og vi begynte å skjønne hvordan keyboardet var organisert. Men hele tiden var vi Crazy Dogs. Crazy Dogs ga liv til mine første grensesprengende musikkopplevelser, det var der jeg oppdaget tekstens muligheter, og der jeg fant min egen stemme og sang for full hals - også jeg som ikke likte å synge i musikktimene.

Historien om Crazy Dogs, og om alle barnlige og ungdommelige bandprosjekter, er historien om opplevelsesbehov som blir til virketrang. Identifikasjonen med favorittmusikerne blir til den store drømmen om bandet, og om fantasien ennå ikke er sløvet til et "voksent" nivå, er det ingen kvalitativ forskjell mellom en luftgitar og en Stratocaster.

Skapende lek

Å begynne å lage sine egne melodier, tekster, riff og brekk, alene eller i bandsammenheng, er å gi meningsfullt arbeid til det skapende barnet i seg. Som å danse, male eller skrive, handler det om å uttrykke og utforske seg selv gjennom å forme noe utenfor seg selv. Det handler om å gripe verden og gi den en stemme i samme øyeblikk. Og mer enn noe annet handler det om lek. Bjørkvold hevder i "Det musiske menneske" at "sang og lek er to sider av samme sak".[1] Ganske enkelt fordi saken er skapende livsutfoldelse, utfoldelse som henter sine krefter i "en kilde i oss til autentisk uttrykk som nøkkel til det menneskelig meningsfylte".[2] Bjørkvold ser "det musiske" som en uuttømmelig kilde til skapende lek på alle livets områder. De guddommelige musers kunstarter -sang, dans og lyrikk - ville miste all sin fortryllende evne om de ble revet løs fra lekens kilde; kilden vi koblet alle våre evner og drømmer til da vi startet Crazy Dogs. JMHE Records fikk svimlende inntekter av den travle skapende leken som foregikk i deres studioer, i form av opplevelser og utvikling.

Barnets spontansang og tenåringens egne låter formes av den samme musiske skaperkraft Det finnes også analogier mellom deres bruksområder: barnet som sitter for seg selv og bearbeider følelser gjennom en flytende sangmonolog, slekter på tenåringen som sitter på rommet sitt og bearbeider følelser gjennom å forme melodier på gitaren. Og bandmusikere som kommuniserer med hverandre gjennom solokrangling og samspillenighet har slående likhetstrekk med ungeflokken som erter og fryder hverandre med megetsigende formler og fantasisang. Både barnekulturen og bandkulturen er meningsfulle kontekster der musikalsk kommunikasjon og refleksjon utfolder seg som skapende lek.

Musikken er ikke adspredelse, verken for barnet eller tenåringen. Den er bestanddel i tilnærmingsmåter til verden som sikter på helhetsopplevelser og rytme. Crazy Dogs var så viktig for oss fordi bandet integrerte livene våre som helheter: vennskapet, leken, fantaseringene, låtskrivingen, tegningen av covere til kassetter og singler, de selvbiografiske mytedannelsene i tegneserier og bittesmå bøker... Låtskrivingen var allikevel det som holdt leken gående fra barneskolen til gymnaset, fordi den ga rom for individuell utvikling. Gjennom låttekstene kunne vi uttrykke følelser, utforske tanker og eksperimentere med ord hver for oss, og slik ble Crazy Dogs et forum der individuelle uttrykk og eksperimenter utviklet seg i en kollektiv meningsfull kontekst av samspill, lek og ritualer.Crazy Dogs ble vårt identitetskonsept, som vel å merke ikke ble demonstrert utad i noen særlig grad.

(At de nesten 30 omsorgsfullt utarbeidede utgivelsene så godt som aldri ble spilt for noen utenfor bandet,skulle kanskje tyde på at vi på paradoksalt vis ikke hadde tro på

oss selv. Imidlertid var selvfølelsen skyhøy, vi slo til stadighet fast at vi var bedre enn det meste på hitlistene. Hvorfor var da PR'en så dårlig? Svaret ligger antageligvis i at Crazy Dogs var en helhetsopplevelse av drøm og virkelighet, med et internt sett av koder, noe vi innerst inne visste. Derfor turde vi sjelden å innvie utenforstående i kassettene. De lyttet alltid til musikken som et fenomen adskilt fra helheten Crazy Dogs, og hadde en stygg tendens til å ta med seg litt for mye dagslys inn i drømmebula.)

Selvuttrykk og personlig utvikling

I Crazy Dogs laget vi alltid tekstene først. Når vi hadde nok tekster til en kassett, gikk vi i studio og improviserte fram melodier til tekstene. Etter to år med intens lytting til pop og rock, hadde ikke bare den musikalske skapertrangen, men også det verbale uttrykksbehovet tilegnet seg et verktøy og et meningsfullt arbeidsområde. Teksten "Drifting" gir et godt eksempel på hvordan 12-åringen formulerer et uttrykk for sin tankeverden i en engelskspråklig rocktradisjon:

Drifting

To be another silent creature
to be another inactive spectator
to all the unjustice in the world
No I can tell you baby
that's not the way the wind is drifting me

To be another happy man
to have another happy life
and don't mind of the rest of the world
No I can tell you baby
that's not the way the wind is drifting me

To be another millionaire
to have another rich life
and don't mind of the rest of the world
Oh won't you tell me baby
that you won't let the wind drift you that way

Tekstens budskap er nødvendigheten av å omsette innsikt til individuell handling, for å få gjort noe med verdens urettferdighet. Det globale perspektivet og rettferdighetskravet er viktig for svært mange i 12-årsalderen. Teksten er samtidig et forsøk på å formulere egen identitet i opposisjon til den rådende livsstilen. De egoistiske og apatiske menneskenes majoritet understrekes med det gjentatte "to be another..." Refrenget er en besvergelse på at jeg-personen/låtskriveren selv ikke skal ta del i denne tradisjonen, ikke la seg "drive med av vinden". Vindmetaforen vitner om en viktig erkjennelse: at en bevisst, kritisk holdning er nødvendig for ikke å automatisk bli som alle andre. Samtidig drives også jeg-personen av en vind, som leder en helt annen vei: det er et sug etter sannhet. Låtskrivingen viser seg å ha muligheter for å uttrykke og dermed forsterke selvrefleksjon og bevissthetsutvikling.

"Drifting" er også et eksempel på en språktilegnelsesprosess: i anstrengelsen for å uttrykke tankene presist og treffende, ble ordboka uunnværlig. "Creature", "inactive" og "spectator" var dagens nye ord, plutselig uhyre meningsfulle å lære seg. At de tilhører et akademisk språk, og dermed er vesensfremmede i en rocktekst, er en oppdagelse som kom senere i kodetilegnelsesprosessen.

Låtas storform, med veksling mellom beskrivende vers og subjektive refreng, er en litterær prototype som låtskriveren har tilegnet seg gjennom å lytte til pop og rock. Skiftet av perspektiv i siste refreng er også et velkjent grep: ensubjektiv erfaring søkes bekreftet av en annenperson. En åpenbar rockklisjé har også sneket seg inn: "no I can tell you baby...". Det er interessant at denne klisjéen bød på problemer når teksten skulle synges. På kassettinnspillingen blir ordet "baby" til "eh-beh" i første refreng, og siden til bare "eh-eh". Rockens favorittord føles unaturlig fordi det ikke har en referanse i egen erfaring. "Baby" blir et rent formelt ord, som egentlig mangler en naturlig funksjon i teksten. Låtskriveren henvender bare klisjémessig formelt til "den utvalgte", det er til omverdenen det moralske budskapet er adressert.

Sammenfattende kan vi si at skriving av låttekster rommer muligheter for språklig/litterær kodetilegnelse, identitetsutprøving, selvrefleksjon, bevissthets-utvikling og i siste instans en reell forandring av livssituasjonen. Språkløsheten kan overvinnes gjennom å integrere språket i et meningsfullt prosjekt: musikkskaping.

Ungdommen er som musikken uutgrunnelig. Ingen teori kan fullt ut forklare hva som skjer når en tenåring for første gang lager en sang som treffer i et punkt i ham - dette er meg! Når sangen begynner å finne sin helt spesielle form, tror jeg flere enn meg har følt en merkelig ærefrykt. Hvor kommer denne sangen fra, og hvordan kan det ha seg at jeg gjenkjenner meg selv i tonene? Møtet med "dette som er av meg" kan være et hellig øyeblikk hvor man kjenner at livet er dypt meningsfullt. Dette meningsfulle er ubegripelig samtidig som det er åpenbart: det er følelsen av å være fullstendig tilstede i sitt eget liv. En slik opplevelse kan bli begynnelsen på veien tilbake - til barnet, lysten, det meningsfulle samværet, til livet opplevd som noe helhetlig.