dørmatten

Uten å kunne slippe tanken på Mathias raslet jeg med nøklene til leiligheten som jeg hadde forlatt uken før i en helt ulik sinnsstemning. Da var det ingen matte foran døren, og det plaget meg at jeg nå stod foran en rødbrun matte (dekorert med dachsvalper), som nød­vendig­­vis var plassert der av en annen enn meg, uten tvil en person med et så sterkt ønske om å leve et forutsigbart liv at det var blitt uomgjengelig å legge denne matten foran den eneste døren i oppgangen som ikke gav en invitt (riktignok illusorisk) til å tørke av skoene storbyens smuss og tre inn i et hjertelig samkvem med ens medmennesker. Mathias uttalte alltid ordet folkelig med et ironisk tonefall, men også hans avsky for det folkelige var ironisk, tenkte jeg mens jeg raslet med nøklene.

Forbauset og forarget over dørmatten førte jeg nøkkel­knippet ned i jakke­lommen, fremdeles behersket av forestillingen om Mathias, men samtidig drevet av et ustyrlig behov for å identifisere giveren blant beboerne i oppgangen (jeg vegrer meg mot å omtale disse menne­skene som mine naboer eller opp­gangen som min oppgang, mens jeg derimot ikke har noe imot å referere til Mathias som min venn eller å prise vennskapet som sådant med Mathias i tankene, selv om mitt forhold til oppgangen og menneskene der er langt mer stabilt og håndgripelig, og dermed i én forstand mitt i større grad enn forbindelsen med Mathias).

Den kjensgjerning at nøklene var i trygg forvaring i min høyre jakkelomme hindret ikke hånden min i å klamre seg til dem (lik en mor som, i frykt for selv å falle, aldri løsner grepet om sitt barn, ikke engang når det for lengst er i stand til å livnære seg selv), og jeg måtte følgelig banke på døren til beboeren overfor meg med venstre hånd. Man­gelen på krefter venstre­hånden oppviste når den ble stilt overfor denne daglig­dagse oppgaven forundret meg, og mens jeg ventet på skritt bak døren tok jeg meg i å tenke etter om den noensinne hadde gjort noe viktig alene (jeg kunne for øvrig ikke la være å plage meg selv med å gjøre denne egentlig fysioterapeutiske problemstillingen til et spørsmål om mitt forhold til Mathias).

Skrittene bak døren lot vente på seg, selv etter at jeg hadde tvunget venstre­hånden min til å banke på ytterligere to ganger (noe som ikke svekket dens ynkverdighet). Men heller enn å gå videre til en annen dør, lot jeg de uteblitte skrittene vokse i betydning (omvendt proporsjonalt med venstre­håndens prestasjonsnivå); det ble stadig klarere for meg at still­heten bak døren var ment som et tegn, eller mer presist: som et våpen, en psykologisk utspekulert forhørs­­­metode, utformet slik at ikke bare mine umiddelbare ærender, med deres opplagt selviske baktanker, men også alle mine uerkjente hensikter og fortrengte ønsker, ja, i siste omgang hele mitt brokete og forrevne underbevisste – hele mitt møll­spiste sjelsliv – skulle tvinges ut i dagslyset før antagonisten bak døren hadde gjort sitt første, knusende utspill.

Mathias’ talekunst var ikke minst kjennetegnet ved evnen til talende taushet, men høyere enn dette grepet satte han selv evnen til å tale til den tause, med ord som ikke lar seg forminske og for­vrenge på den hardnakkede taushetens grelt overbelyste scene, men som i stedet, gjennom en velkalkulert kompos­isjon av briljante retoriske grep, overrumpler (den egentlig banale) tausheten og iscene­setter den i et annet, over­dådigere teater, med den paraly­serende effekt som ofte oppnås gjennom en plutselig, drastisk målestokk­endring. Altså måtte jeg tale; men erkjennelsen av denne strate­giens nødvendighet ble ikke fulgt av noen umiddelbar tale­handling, ikke så mye på grunn av min mang­lende besittelse av den påkrevde retoriske briljans, som på grunn av den ubehagelige språkliggjøringen av mitt ærend som strategien måtte tvinge frem (overføringen av driften, drømmen og angsten til en kommuniserbar grammatisk form bidrar som oftest ikke til noen klargjøring, tvert i mot fører de uom­gjengelige valgene av subjekt, verbal og objekt – for ikke å snakke om valget av tid – til en oppløsning av det fine nettverket av fornemmelser og impulser som behersker en slik hjerne, men som ikke kan eksistere utenfor den).

Egentlig var jo ærendet mitt en nokså likefrem affære: å bringe på det rene hvem som hadde plassert en dørmatte foran leiligheten i mitt fravær (en handling som kanskje ville ha vært forståelig hvis det dreide seg om en i lang tid ubebodd leilighet, som alene i kraft av sin umenneskelige ro utgjorde et mørkt gravitasjonspunkt, en trussel for nabolagets symmetriske harmoni; men en handling som på samme tid fortonet seg som en absurditet og et overtramp når leilighetens beboer bare hadde vært på reise i en uke). Men selv om mitt ærend var velbegrunnet nok, ble jeg, idet jeg forsøkte å forberede en formidling av min sak, oppmerksom på en dunkel understrøm i mine bestrebelser.

En for meg forskrekkende tanke dukket uanmeldt opp: motsatt fil­antropen som fra det ene øyeblikk til det neste ser hele sin menneskevennlighet i et nytt og forferdende lys, som et ønske om å holde menneskene på avstand ved hjelp av vel­dedighet, komplimenter, gaver og høflighets­fraser, mot­­satt hans fortærende erkjennelse av å ha handlet egoistisk i alle sine gjøremål og prosjekter, aller mest egoistisk nettopp i de tilsynelatende mest selvoppofrende hand­linger, helt motsatt våknet en for meg skrekk­inngytende anelse av at mitt tilsynelatende misantropiske og grine­biterske ærend, å få rede på hvem som uten min tillatelse hadde lagt en rødbrun dørmatte (dekorert med dachs­valper) foran min dør i mitt bare ukeslange fravær, og deretter behørig å irettesette dette for meg sjokkerende påtrengende og grense­foraktende individ, at dette ærend egentlig var et selvbedrag, og at jeg tvert i mot banket på døren til beboeren i leiligheten overfor med et ubevisst, men presserende, behov for å kommunisere med et annet menneske.

For Mathias var misantropien en selvfølge, en uomgjengelig forutsetning for all videre tanke og samtale, slik filantropien eller humanismen er et uuttalt, men ufravikelig grunnlag for all videre tanke og samtale for nesten alle andre mennesker, fordi nesten alle andre mennesker baserer sine tanker og handlinger på den grunninnstilling at mennesket som sådant, eller i alle fall minst ett menneske utenom en selv, er godt og verdt å elske, og at det dermed ville være mer tragisk om menneskeheten skulle forsvinne plutselig, eller lide en langsom og smertefull undergang, enn at det samme skulle skje med en art gnagere eller termitter, eller at alle eksisterende eksemplarer av Faust eller Kunst der Fuge skulle forsvinne fra jordens overflate, for å trekke en sammenligning som er mer relevant for Mathias’ egen form for estetisk misantropi. Å hate mennesket vil si å elske det fullkomne, sa Mathias ofte, likeledes uttalte han jevnlig at det å elske mennesket vil si å hate det fullkomne, det utvilsomt fascistiske ved disse utsagnene balanserte han alltid umiddelbart med presi­seringen av at det fullkomne bare kan oppnås i kunsten, i kunstverker som uten unntak skapes av ufullkomne mennesker, for kunstnere er i følge Mathias alltid ufullkomne i en helt annen og ubotelig grad enn andre, nettopp derfor er noen av dem, som ut i fra en for Mathias selvinnlysende lovmessighet er nettopp de aller mest ufullkomne, i stand til å skape fullkomne kunstverker.

Lamslått av den for meg fryktelige anelsen om at det kunne finnes et ubevisst ønske om menneskelig samkvem bak min oppsatthet på å bringe på det rene hvem av beboerne i oppgangen som demonstrativt hadde lagt en i ordets verste forstand hyggelig matte foran min dør, snudde jeg brått og løp de knapt to meterne over gangen til min egen leilighet, som jeg hadde forlatt uken før i en helt ulik sinnsstemning.