Kronikken blir foredrag

Jeg fikk i dag forespørsel fra Hauge/Tveitt-seminaret om jeg vil holde foredrag med utgangspunkt om kronikken jeg har skrevet. Professor Hallgjerd Aksnes kunne nemlig dessverre ikke komme. Jeg sa selvfølgelig ja, og satte igang med å lage en utvidelse av den teksten jeg strevde med å forkorte i går!

Her er et lite utdrag til:

Enkelt og komplekst
Hauges tekster er tilsynelatende enkle. Men ved nærmere betraktning skjuler de dybder og paradokser, og den enkle formen blir mer ambivalent. Man kan oppleve å følge diktets bilder og tanker klart og tydelig hele veien, men likevel ikke sitte igjen med et klart inntrykk eller en ”mening” til slutt.

I tonesettingene av Hauge kan man oppleve at Tveitt gjør noe lignende. Melodiene har stort sett et enkelt og umiddelbart preg, som ofte gir assosiasjoner til folketoner. Rytmen og betoningene i melodien følger den naturlige talerytmen i påfallende grad, og det er sjelden store sprang fra tone til tone. Men klaverstemmen undergraver enkelheten. Harmonikken forpurrer i høy grad inntrykket av liketil enkelhet, med sine flertydige, komplekse klangopphopninger og gåtefulle akkordforbindelser. Klaveret skjærer brått over stemmens lette snirkler med harde samklanger og kompromissløs utpensling av steile linjer.

Og de tilsynelatende enkle og ubesværlige folketoneaktige melodiene viser seg også å romme en ubestemthet eller tyngdeløshet når musikken klinger ut. Som Hauges setninger presenterer seg kravløst for leseren, spiller Tveitts melodier uanstrengt opp. Men som inntrykket av Hauges dikt er vanskelig å sette ord på, er snor Tveitts melodier seg unna bevissthetens samlende grep etter at siste tone er sunget.

De uhåndgripelige stemningene i Hauges dikt og Tveitts tonesetting føles på en eller annen måte beslektet. Man kan innvende at Tveitt bare gjorde det samme som i ”Hundrad hardingtonar” ved å legge komplekse harmonier under enkle folketoner. Men som jeg har vist, er melodiene bare tilsynelatende enkle, i likhet med Hauges dikt. Den enkle rytmen trer ikke fram alene, men uttrykker seg gjennom uvante og komplekse tonesammensetninger. Det enkle og det gåtefulle er ikke to forskjellige bestanddeler hos Hauge eller hos Tveitt, det er kvaliteter som er uløselig knyttet sammen.

En slik gåtefull opplevelse kan kanskje bare uttrykkes paradoksalt: Det enkle i sangene er gåtefullt i seg selv, og det komplekse uttrykker seg med et skinn av enkelhet.